Springende beretning om norsk motstand.
Denne boka kom ut først 32 år etter at krigen var slutt, men gir inntrykk av å være skrevet like etterpå. Hos meg har boka stått ulest siden den kom ut for 43 år siden. Men siden vi feirer 75 år siden frigjøringen, synes jeg det passet å ta den fram. Det angrer jeg litt på nå.
Boka gir en grundig gjennomgang av hvordan den organiserte motstanden kom på plass etter okkupasjonen i 1940. Vi får også innblikk i aksjonene hjemmefronten forberedte og deltok i fram til 13. mai 1945. Gjelsvik gjør det klart at ingen enkeltperson hadde full oversikt over motstandsarbeidet så lenge krigen pågikk; han har påtatt å skaffe oss den ved å gå gjennom alt som kan tenkes av nyttig arkivmateriale fra denne tiden. Som leser blir en fort begravd i detaljer og spissfindigheter som det i 2020 er vanskelig å forstå betydningen av.
Noen begivenheter skiller seg likevel ut ved å være godt beskrevet og forklart. Det gjelder særlig aksjonene mot Arbeidstjenesten i 1944. Da var Hjemmefronten med god grunn redd for at nazistene ville tvangsutskrive unge nordmenn til krigstjeneste på østfronten. Men ellers savner jeg mer refleksjon og ettertanke om det som skjedde i Hjemmefrontens regi.
På den annen side minner forfatteren om at motstanden hele tiden sto under et veldig press fra okkupantene og deres norske medløpere. Gjelsvik sparer ikke på spennende fortellinger om hvordan han selv og andre slipper unna arrestasjoner i siste liten.
Boka har også preg av å være en minnebok. Her nevnes en mengde navn, og flere får hederlig omtale; flest menn og noen kvinner. På tre sider avbildes 26 menn og bare én kvinne. Etter krigen skulle flere av frihetskjemperne få viktige posisjoner, men det nevner Gjelsvik kledelig nok ingenting om. For dagens lesere hadde det nok vært nyttig.
Sist sett
