Bokelskere.no

Det gikk som forventet: Heller ikke denne gangen kom jeg på bølgelengde med Kjærstad. Selv om jeg må skrive under på det andre har sagt her om det elegante, lettflytende språket hans, tror jeg det nettopp er språket som butter imot for meg: Det blir for elegant. Her har vi tre ulike personer som forteller om seg sjøl og sitt forhold til forbrytelsen og ofrene:

Først Ine Wang, som ser saken med tabloide øyne og regner med en opptur yrkesmessig. Det er hennes innskytelse å bringe Berge inn i fortellingen, og det er hun som tipser politiet, etter alt å dømme. Hennes beretning synes jeg er troverdig.

Dernest gis ordet til dommeren, som jeg ikke greier å tro helt på. Tilbaketrukket nerd som helst ikke vil fram i rampelyset, men briljerer med lindress og stråhatt på promenaden, letter på hatten når han hilser (på 2000-tallet!), mimrer om sitt ekstatiske sexliv i London flere tiår tilbake og har en eneste venn, såvidt vi får rede på: En lærer med spillegalskap som fører han helt ned i rennesteinen. Peter Malm påstår å være en framifrå menneskekjenner, takket være skjønnlitteraturen.

Og så er det Berge sjøl. Jeg tror ikke på han heller. Enten lyver han for Ine, eller han lyver for seg sjøl. Sannsynligvis begge deler. Han forbauses av vitnenes bedømmelse av hans personlighet, men nekter altså å forklare seg i retten.

Det avsluttende grepet er genialt: Kommer Berge til å ta ordet? Hva vil han i så fall si? Vil retten tro på det han sier? I motsatt fall: Hvilken konklusjon vil retten komme til hvis Berge holder seg taus?

Som så ofte før avslutter jeg altså med spørsmålstegn. Vi lesere får hver for oss bruke fantasien og velge hvor punktum skal settes. Når det gjelder terningkast, var jeg lenge innstilt på 3, men høyner til 4, hovedsakelig på grunn av den åpne slutten. Takk for samlesinga!