Jeg fikk noen Dostojevskij-assosiasjoner da jeg leste denne boka. Det er lange dialoger (som i enkelte tilfeller egentlig er monologer). Det er små selskaper hvor de legger ut om store filosofiske og eksistensielle tema, samfunn og politikk. Er mennesket egoistisk? Finnes Gud? Skal man tro på det overnaturlige? Norsk og utenlandsk politikk. Hva er løgn, og hva er sannhet? Hva er et menneske? Er Nagel gal, eller spiller han et bevisst spill?

Der er for øvrig også en annen scene som minner meg veldig om en scene fra «Brødrene Karamasov». I “Mysterier” er det en katt som har spist noe og fått en fiskangel i halsen, og i “Brødrene Karamasov” er det en hund som har spist brød med nåler i, og det viser seg vel kanskje at historiene i begge tilfeller er oppdiktet kun for å gi tilhøreren dårlig samvittighet. Det kan være en tilfeldighet; jeg vet ikke. Jeg kom bare til å tenke på det da jeg leste det.

Jeg liker den eldre Hamsun bedre enn den unge "psykologen" Hamsun. Det hamsundske språket er på plass. Hans spesielle formuleringer og skildringer er ikke til å ta feil av. Men jeg savner humoren og ironien som kommer frem i f.eks. August-trilogien. Men nå er dette en annen type bok, en mørkere bok, så sånn sett forstår jeg det.

Hvilken bok er dette? Er det en kriminalroman? Er det en psykologisk thriller? Er den selvbiografisk? Jeg har ikke peiling!

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

PilarisKjerstiAkima MontgomerySjavn NvajsLibraritas vTrond ØvergårdGro-Anette SlettebøMarit MogstadBjarte FoshaugÅsmund ÅdnøyHedvigNorahLailaHilde H  HelsethMarteLisbeth Kingsrud KvistenGrete AmundsenSigrid NygaardIdaMarianne  SkageBabynemiIngunnSaraingar hSilje HvalstadIngrid Urdal StøleTralteBjørg Elin NærlandTone HAvaHildeNils PharoPirellielmeAnneWangKay NilsenTanteMamiePer HellemfornixEmilieskTorill Elisabeth Revheim