En vakker og usigelig trist bok. Kjenner igjen Linda Olssons måte å skrive på fra 'La meg synge deg stille sanger', men syntes nok at denne var enda mer oppslukende. Tankevekkende og vakker fortelling om smerten ved å måtte gi slipp på de du elsker.
Viser 11 svar.
Er nettopp ferdig med boken - skjønt ferdig med den er jeg ikke, den kommer til å leve i meg lenge. Jeg synes dette er en nydelig bok om smerte, sorg, savn, lengsler og kjærlighet. Her er det ingen store ord og utropstegn, bare en varsom beretning om livet som ble som det ble.
Dette har vært en fin leseropplevelse. Boken er en stille bok og med det mener jeg at det er mye tankevirksomhet i boken. Stille dialoger.
Vi følger hovedpersonen Adam som har mistet sin datter som han har oppfostret alene. Livet har stoppet opp for Adam etter datteren bortgang samtidig som han sliter med sin fortid. Adam bestemmer seg for å oppsøke sin gåtefulle fortid og få rede på hva som har skjedd og håper med det at det kan hjelpe han med å se fremover også.
Adam er født i Polen under krigen og han vet lite om sitt opphav og bakgrunn. Han har noen brev og fotografier og tar dette med seg tilbake til Polen for å leite etter svar. Adam vil også på sin reise oppsøke datterens mor som han ikke har sett eller hatt kontakt med siden datteren ble født.
Det er en fin og gripende bok med et flott språk som til tider er poetisk.
Det jeg har å utsette på boken er at jeg ikke finner forholdet til Adam og datterens mor troverdig. Slutten på boken likte jeg ikke og det ødelegger dessverre mye for totalopplevelsen for meg. Derfor ble det en firer og ikke femmer :)
Enig i din beskrivelse av boka. Forstår ikke hvorfor anmeldelsene (de jeg har lest, det kan finnes andre) ikke var like gode som på første bok.
Jeg ble ferdig med boka i går. Det var ei må lese ferdig bok for meg. Trist og klok. Bedre enn den forrige boka hennes. Det som blir overflødig er alle beskrivelsene, hoppet over de som jeg ikke syntes "hørte med"..
Nå er jeg ferdig med boka; herregud for ei bok!! Første gang jeg åpnet boka var jeg nok ikke i "stemning" så jeg la den bort noen dager (leste en "lett" bok i stedet for). Så fant jeg den fram for noen dager siden. Den er om mulig enda bedre enn forrige bok: "La meg synge deg stille sanger". "Taushetens konsekvenser": hvor mye har vi ikke tapt på det å ikke kunne prate med hverandre...
Enig med beskrivelsen din om de to bøkene. Jeg leser nå Taushetens konsekvenser og synes den er hakket bedre. Men en kjenner igjen språket og hvordan en sakte for innblikk i hovedpersonens liv. Skal lese ut boka i kveld på sengekanten
Jeg starter på denne boken nå i kveld. Er veldig spent, da jeg har fått tilbakemeldinger på at denne ikke følger opp La meg synge deg stille sanger; en bok jeg synes var helt nydelig!
Et godt valg, og gi beskjed hva du synes etterpå))
Denne avbrøt jeg, leste ca 20 sider så orket jeg ikke mer. Burde gjerne gitt den en ny sjanse, 20 sider er ikke så mye. Merker at jeg sliter med å begeistre meg for "jeg"-bøker.
Ga du boken en ny sjanse ?. Jeg leste mange sider uten å forstå, eller komme inn i boka. Men jeg ga ikke opp , og endelig - der satte den seg fast i meg, og jeg klarte ikke slutte, enda så mange ganger jag hadde lagt den til side. Den grep meg så sterkt at jeg aldri kommer til å glemme denne boken. Linda Olsson skriver så utrolig , jeg gleder meg til neste bok.
Jeg kjenner igjen dette. Etter å ha lest hennes første bok, La meg synge deg stille sanger, var jeg helt grepet, og hoppet rett på denne. Men jeg slet også med å komme ordentlig igang, og måtte legge den bort lenge. Så begynte jeg igjen for noen dager siden, og da ble jeg igjen helt fanget, av ordene forfatteren bruker, setningene hun skaper, stemningene hun beskriver så godt, og av den såre historien som etterhvert trer tydeligere fram.
En bok det absolutt er verd å ikke gi opp. Og Olsson trer inn på min liste over kvinnelige yndlingsforfattere, sammen med Samartin, Skjelbred og Blixen.
Sist sett
