Bokelskere.no

Hvor mye forstår vi egentlig av oss selv og andre?

Den første boka om Olive Kitteridge kom på norsk i 2008. Da jeg oppdaget boka for fire år siden, falt jeg umiddelbart for denne bryske og kantete dama. Og nå når oppfølgeren er her, sitter jeg med et helt ferskt bibliotekseksemplar som jeg knapt har greid å legge fra meg før boka var ferdiglest.

Olive er en pensjonert mattelærer, og i begynnelsen av boka er hun enke. Sønnen og svigerdatteren bor i New York, og Olive er ensom. Hun er den typen som alltid sier høyt det hun tenker og mener uten tanke for hvordan dette kan virke på andre mennesker. Men i løpet av denne boka begynner hun etter hvert å skjønne at det ikke alltid er så lurt, og at også hun er avhengig av andre mennesker for å trives. Da hun treffer Jack Kennison og gifter seg med ham, er det en overraskelse for mange. Men, som hun forklarer når hun er på besøk til en tidligere elev, «... vi er begge gamle nok til å vite ting nå, og det er bra.» «Hva slags ting?» «Når man skal holde munn, hovedsakelig.» Nå greier en dame med Olives temperament ikke alltid å holde munn, men det er etter hvert tendenser til selvinnsikt, bl.a. omkring hennes sønns valg av ektefelle og bosted langt borte fra hjembyen. Og det hender at Jack ønsker at hun var «litt mindre Olive».

Boka består av en rammefortelling omkring Olive, men det er flere innskutte kapitler nesten som uavhengige noveller. Disse har noen ganger bare en perifer tilknytning til Olive, men utfyller likevel historien om henne og livet i småbyen. Det gir et bilde av hele mennesker med både det positive og de skrøpelighetene som omverdenen helst ikke skal vite noe om.

Elisabeth Strout får i denne boka sagt svært mye om hvordan personene strever etter å bli sett og anerkjent, og hvordan det påvirker dem når de ikke opplever dette. Historiene viser hvordan identitetsmarkører, kulturelle og sosiale forskjeller og fordommer kan stå i veien for at vi greier å kommunisere godt og se hverandre som mennesker uten at vi er forutinntatt og kategoriserer og tillegger andre meninger og holdninger de kanskje ikke har.

Det er også en rekke komiske situasjoner i boka. Som da Olive deltar i en babyshower, og møter opp helt uforberedt på hva dette er. Å få være med i tankene som rører seg inni hodet hennes under denne festen, er alene grunn nok til å lese denne boka! Det er også ganske kostelig når Olive på slutten sitter i omsorgsboligen sin sammen med en nabo og skryter av hvor fantastisk Henry, hennes første mann, var. Vi vet jo at hun ikke var særlig snill med ham mens han levde, og hun er egentlig klar over at hun forskjønner minnene og gjør Henry mer og mer lik en helgen jo lenger det er siden han døde.

Uansett, veldig hyggelig å treffe deg igjen, Olive!

Jeg vil bare si tusen takk! For en fin omtale – så presise og gode observasjoner og refleksjoner. Jeg støtter fullt opp om dem.

Det er dessuten din fortjeneste, Bjørg at jeg har blitt kjent med Olive. Jeg leste den første, «Olive Kitteridge», på ferie tidligere i år og begynte på «Olive, igjen» i formiddag – og har knapt gjort annet i dag. Begge er bøker jeg anbefaler på det varmeste.
.

Så bra at du likte bøkene, Lillevi - det er så flott når man finner bøker som begeistrer! Jeg har også lest bøkene hennes om Lucy Barton. De er også verd å lese, men for meg ble Olive favoritten.