Velkommen til felleslesing av *Drep ikke en sangfugl* av Harper Lee
Leseperiode:
Fredag 14. februar - søndag 1. mars
UNNGÅ SPOILERE:
Når dere skriver innlegg, er det en fordel om dere angir i starten av innlegget
hvor langt dere er kommet i boka (utgave?).
Viser 80 svar.
Interessant om moderniseringen av 2015 – utgaven
Jeg har henvendt meg til Aschehoug forlag om dette spørsmålet og her er et utdrag av svaret jeg fikk:
«… jeg kan i alle fall fortelle deg at antakelsene dine ikke er riktige når det gjelder bruken av ordet "neger". Det er ikke erstattet av ordet "farget". Hvis jeg har telt riktig, forekommer entallsformen "neger" 27 ganger og flertallsformen "negre" 26 ganger i den bearbeidede oversettelsen fra 2015. "Nigger" i forskjellige former forekommer 46 ganger. Jeg tør ikke sverge på at antallet forekomster av "Negro" og "Nigger" i originalteksten er fullstendig identisk med antallet i den norske, men hvis det er noe avvik, tror jeg det er minimalt.
Det betyr ikke at ordet "farget" ikke er brukt -- der Harper Lee selv skriver om "colored people", står det "fargede mennesker" i den bearbeidede oversettelsen.
I tillegg brukes ordet "svart", for eksempel er "a black man's word" oversatt med "en svart manns ord".
Med andre ord: Den bearbeidede oversettelsen følger i høy grad originalteksten når det gjelder benevnelser på hudfarge.
Det går kanskje an å tenke seg at man kunne ha modernisert romanen ved i størst mulig grad å fjerne ladede ord som "neger" og "nigger". Det er blitt gjort i nyutgivelser av enkelte andre bøker. Men det er jo faktisk slik at denne romanen selv problematiserer disse ordene! Se bare ganske tidlig i kapittel 9: "Forsvarer du niggere, Atticus?" spurte jeg da kvelden kom. "Naturligvis gjør jeg det. Ikke si 'nigger', Scout. Det er ikke pent." Boken inneholder flere slike eksempler. Og da ser man jo at hvis ingen skal få lov til å bruke anstøtelige begreper, raser korthuset sammen.
Når det gjelder "moderniseringen" generelt, ser du sikkert at Småen fra 1961 nå heter Scout, som i originalen. Navnet "Småen" lød litt for mye som en gutt. Barnas dagligtale er også blitt mer normalisert i 2015-utgaven: Der originalteksten bruker standard amerikansk engelsk, følger den norske teksten etter, uten ord som "åffer" og sammentrekninger som "æ'kke" og "har'n", som 1961-utgaven er så rik på. I tillegg inneholder Magli Elsters oversettelse enkelte oversettertabber. De hadde ikke så gode ordbøker på den tiden, og oversetterne kunne jo ikke google hvis det var noe de lurte på. Så der jeg har funnet rene feil, har jeg prøvd å rette dem opp -- som for eksempel dette med at hun lar folk drible i forbindelse med fotball (i amerikansk fotball dribler man ikke, man kaster ballen eller løper med den). Eller dette med at "sassy" i Elsters oversettelse er blitt "sippete" -- det er nok et ord som ikke står i så mange gamle ordbøker, så hun har sannsynligvis måttet gjette, og da har hun dessverre gjettet galt.»
Jeg er i grunnen glad for at jeg tok feil i mine antakelser om at ordet neger er erstattet med en farget person. I hvilken grad man skal "tukle" med gamle klassikere er et omfattende og vanskelig spørsmål.
Tusen takk for svaret!
Interessant om moderniseringen av "Drep ikke en sangfugl". Vedkommende som tydeligvis har hatt ansvaret for dette sier:
I tillegg inneholder Magli Elsters oversettelse enkelte oversettertabber. De hadde ikke så gode ordbøker på den tiden, og oversetterne kunne jo ikke google hvis det var noe de lurte på. Så der jeg har funnet rene feil, har jeg prøvd å rette dem opp -- som for eksempel dette med at hun lar folk drible i forbindelse med fotball (i amerikansk fotball dribler man ikke, man kaster ballen eller løper med den). Eller dette med at "sassy" i Elsters oversettelse er blitt "sippete" -- det er nok et ord som ikke står i så mange gamle ordbøker, så hun har sannsynligvis måttet gjette, og da har hun dessverre gjettet galt.»
Dette gjorde meg nysgjerrig og da jeg har en norsk bokklubbutgave(2012) og en orginalutgave hvor jeg kan søke opp enkeltord søkte jeg først på ordet "football". "Ball" og "football" går igjen mange steder og de både kaster og sparker mange forskjellige typer baller, ikke bare den typiske amerikanske fotballen. At Elster kan ha brukt ordet "drible" i en av disse "spillene/lekene" ser jeg ikke som usannsynlig, men jeg har ikke lett igjennom hele den norske utgaven etter det spesielle ordet drible. Jeg fant ikke noe engelsk ord for drible til søkefeltet, men alle stedene der ball og fotball var nevnt i den engelske teksten, leste jeg, men fant ikke annet enn at ballen ble sparket eller kastet.
Når det gjelder ordet "sassy", så forekommer det ikke i orginalteksten. Derimot finner jeg "sass" ved tre anledninger og ordet "sassiest" en gang.
I kapittel 9, på side 103 i min utgave står det: "Jeg mener ikke å være frekk, jeg prøver bare å si deg åssen det var."
I orginalutgaven står det: "I don't mean to sass you ..."
I kapittel 11, på side 119 i min utgave står det: "Foruten at vi var de mest sippete, mest rampete filleunger som noensinne kom forbi hennes hus,"
I dette tilfelle er jeg enig i at "sippete" gjerne kunne vært byttet ut med "frekke".
I orginalutgaven står det :"Besides being the most sassiest, most disrespectful mutts who ever passed her way, ..."
I kapittel 18, på side 214 i min utgave står det: "Mayella kikket på Atticus under senkede øyenlokk, men hun sa til dommeren: - Så lenge han driver og kaller meg frøken og sier frøken Mayella. Jeg er'ke nødt til å la'n få erte meg, jeg trenger ikke finne meg i det."
I orginalutgaven står det : "Mayella looked from under lowered eyelids at Atticus but she said to the judge: Long's he keeps callin' me ma'am an' sayin' Miss Mayella. I don't hafta take his sass. I ain't called upon to take it."
I det siste tilfellet tenker jeg at det kanskje ville vært frekt å oversette med at advokaten er frekk mot Mayella. I en annen sammenheng kunne frekkhet eller respektløshet vært brukt.
I kapittel 18, på side 214 i min utgave står det: "Dommeren lente seg tilbake. - Atticus, vi får fortsette forhandlingene, og la referatet vise at vitnet ikke har blitt ertet, selv om hun mener det motsatte."
I orginalutgaven står det: "The judge leaned back. *Atticus, let's get on with this proceedings and let the record show that the witness has not been sassed, her views to the contrary."
Det å si at man ikke kunne google eller ikke hadde så gode oversetterbøker på begynnelsen av 1960-tallet når boken ble oversatt, at det er grunnen til oversettertabbene, synes meg merkelig. Det fantes gode "dictionaries".
Takk til Lillevi som la ut svaret fra Aschehougs forlag.
Og takk for din grundighet, gretemor.
Jeg må til forsvar for vedkommende som svarte meg, si at personen ikke hadde tid til å gå grundig inn i dette. Jeg synes likevel det var fint og få et innblikk inn i oversetterarbeidet.
Til selve oversettelsen (1961-utgaven) - det eneste stedet jeg reagerte var i følgende passasje: "Mayella kikket på Atticus under senkede øyenlokk, men hun sa til dommeren: - Så lenge han driver og kaller meg frøken og sier frøken Mayella. Jeg er'ke nødt til å la'n få erte meg, jeg trenger ikke finne meg i det."
Jeg syntes ikke ordet erte passet her, uten at jeg har noe bedre å foreslå.
Mayella ville neppe ha brukt ordet respektløst, "la'n få behandle meg respektløst", nei det bryter med hennes stil.
Enig - «erte» passer ikke inn her. «Gjør(e) narr» er vel litt mer treffende/dekkende? - mulig dét også bryter litt med sosiolekten til Mariella, men jeg kan lettere forestille meg at hun kunne klaget over at Atticus gjorde narr av henne ved å bruke tiltaleformene hun reagerer på.
... og der var sporfinneren Gretemor endelig på plass - takk skal du ha! Jeg slapp billig unna den leiteaksjonen: "drible" står i det aller første avsnittet i boka, og de ulike variantene av "sass" har du informert grundig om.
Når det gjelder ordbøker, er jeg enig i at det er underlig å ikke finne ut av dette i 1960. Men "sass" står faktisk ikke i min Oxford Advanced fra 1974. Jeg burde nok hatt ei amerikansk ordbok også, skjønner jeg. Pluss originalutgaven av Mockingbird.
Jeg forsøkte ikke å lete etter ordet "drible", da jeg så for meg å lete gjennom hele den norske oversettelsen. Her er jeg enig i kritikken, "pass and punt" er oversatt med "drible og takle". Akkurat her er det helt tydelig at det dreier seg om amerikansk fotball. Når det gjelder "sass", synes jeg imidlertid at oversetteren har funnet gode løsninger.
Det å antyde at en oversetter gjetter seg til løsninger og ikke bruker de viktigste verktøyene som finnes innen den yrkesgruppen er drøyt etter min mening.
Denne utgaven er trykk opp igjen er i originalutgaven og er lett å få tak i (pocketutgave).
Det var som nevnt tidligere i denne tråden, den utgaven jeg har lest :)
Jeg er imponert over hva du finner ut, Lillevi! (Nå må jeg vel skumme gjennom boka igjen for å finne ut hvor "drible" og "sippete" står!)
Hjertelig takk, Marit! Si fra hvis du finner hvor disse ordene står, da. Sippete og frekk er jo ikke akkurat det samme :-)
I forlengelse av vår diskusjon nedenfor om bruk av negativt ladede ord i eldre litteratur som for eks. "Drep ikke en sangfugl", fikk jeg lyst til å vise til et intervju med forfatteren Ta-Nehisi Coates som svarer på hvordan man skal forholde seg til bruk av ordet nigger i dagens USA. Det er et interessant intervju.
Ta-Nehisi Coates on words that don't belong to everyone
Ta-Nehisi Coates er en amerikansk forfatter og journalist som gjerne skriver om hvordan det er å være svart. Hans bok "The Water Dancer" kom på norsk i februar i år. Jeg leser den nå på engelsk, og det virker som en svært lovende debutbok. Vi befinner oss på en slaveplantasje i Virginia. Hovedpersonen er sønn av den hvite plantasjeeieren og en slave. Plantasjeeieren selger moren videre mens Hiram er helt liten. Hiram flytter etterhvert inn i hovedhuset for å passe på halvbroren sin. Hiram har magiske krefter og fotografisk hukommelse.
Da har jeg også fått fullført denne fantastiske klassikeren fra 1960. En sterk leseropplevelse, og litt grining ble det på slutten for en følsom sjel som meg. Og et nydelig budskap, synes jeg. At du er villig til å kjempe for det som er rett, selv om omstendighetene sier noe helt annet.
Et viktig budskap å ha med seg også i våre dager. Er vi villig til å stå for det som er rett, selv om de mange rundt oss sier noe annet? Noen er, og det er godt.
Jeg er glad for at vi valgte denne romanen denne måneden. Jeg har lenge tenkt å få lest den. Har hatt den i hyllen en god stund. Den hører virkelig hjemme på listen over 1001-bøker du bør lese før du dør.
Har fullført ein god roman - igjen! Boka skildrar miljøet i sørstatane godt, og også tilhøva i familien.. og det dei må takle sidan pappa Atticus må verne ein som er farga.
Ein roman som tålte gjensynet - og biblioteket vil skaffe meg filmen.
En av karakterene i boka forvirrer meg litt. Jeg får ikke helt tak på vedkommende. Det gjelder politimannen Tate. Da han opptrådte i rettssalen, fikk i hvert fall jeg inntrykk av en litt «dum» politimann, en som lot sine forutinntatte meninger ligge til grunn og som foretok en svært mangelfull eterforskning. Men så på slutten av boka på allerhelgenskvelden hjemme hos Jem og Scout virker han derimot både forstandig og våken. Det er som om mannen helt har skiftet personlighet. Er det flere her som har stusset over dette?
Heck Tate gjorde definitivt ingen god figur i vitneboksen, men han har jo også opptrådt tidligere i boka, i den dramatiske "mad dog"-episoden. Også der virker han både forstandig og våken.
Dessuten går det fram av hendelsesforløpet at Heck og Atticus må ha kjent hverandre ganske godt helt fra ungdommen av, og at de har en udefinerbar, gjensidig respekt for hverandre. Under rettssaken har Heck "stukket fingeren i jorda", erkjent hvilken setting han står i, og tilpasser seg situasjonen. Han vet hva jurymedlemmene står for og hva utfallet vil bli uansett, og vegrer seg for å legge ekstra skam på jenta. Sånn tenker iallfall jeg.
Det du sier her høres veldig logisk ut. Selv hadde jeg faktisk glemt politimannens rolle i "mad-dog"-episoden da jeg skrev innlegget mitt. Jeg har nå lest denne episoden på nytt og fremdeles stusser jeg over noe. Når Tate overlater skytingen til Atticus, hva er da grunnen? Gjør han det av raushet eller er det feighet som ligger til grunn? Det ville jo være ganske flaut for politimannen om han bommet. Hele denne episoden er forresten skildret på en ganske spesiell måte, nesten som et eventyr. Der hunden stadig nærmer seg mer og mer (Det må jo ha gått ganske lang tid før den rekker fram). Ganske spesielt er det også at Atticus først skyter etter at brillene hans er mistet og knust. Jeg lurer forresten på om det finnes noen lov som gjelder avliving av et slikt dyr. Kan hvem som helst skyte et "galt dyr" eller er det bare politiet som har lov?
Jeg tror sheriffen ganske enkelt bruker sin sunne fornuft når han insisterer på at Atticus skal skyte. Han vet hvem som er den mest treffsikre av de to og vil sikre at avlivningen skjer så raskt og sikkert som mulig.
Det med brillene er jo litt spesielt, som du sier, men der kjenner jeg meg litt igjen. Mine første briller var lesebriller og fungerte elendig på større avstander. Atticus er en "leser" - kanskje det er lesebriller han har på seg? Først skyver han dem jo bare opp i panna, før de faller ned og blir knust.
Hvem som hadde fullmakt til å avlive dyr i Alabama på 30-tallet, vet jeg ikke, men vi må vel regne med at Atticus faktisk fikk en slags fullmakt fra sheriffen i dette tilfellet? (Det aner meg at byråkratiet ikke var så strengt som vi er vant til i dag.)
Et godt og interessant svar, Marit.
En god bok gir rom for flere mulige tolkninger.
Lest ut boken
Takk for din skape observasjon, Tuhamre.
Jeg har lest vitneavhøringen av sheriff Heck Tate på nytt, og for meg henger dette sammen; mennesker kan oppføre seg forskjellig på ulike arenaer, forandre syn og utvikle seg.
Sheriffen kledd i sivil, uten sin beskyttende uniform, som vitne i en rettsak og underlagt dommerens myndighet, er bokstavelig talt på bortebane. Har vet at han har utført en tynn etterforskning, men dog en etterforsking i tråd med datidens normer. Som Kay sier: "Tate gjorde bare det som tiden og samfunnet forlangte av han". I vitneboksen føler han seg ubekvem og usikker, kanskje til og med skamfull.
Den sheriffen vi møter i slutten av boken har åpenbart fått øynene opp for sine egne fordommer. Vi vet ikke hva som har ført til dette. Er det rettsaken som har gjort han oppmerksom på den urimelige behandlingen av Tom Robinson, kun på grunn av hans hudfarge? Hans egen lemfeldige etterforskning? Drapet på den dømte? Eller våkner han for fullt når han ser hvordan Atticus’ logiske forsvar rammer de fullstendig uskyldige barna. Som sheriff, med den myndigheten som hører stillingen til, føler han seg trygg i situasjonen og handler slik han nå mener er riktig. Tate er en mann med integritet.
Harper Lee skrev romanen mens kampen for like borgerrettigheter pågikk for fullt i USA på 1950- og 60-tallet. Er det ikke sheriff Tate som bringer et håp inn historien. Alt det grusomme som har skjedd, har ikke vært forgjeves. Når selv sheriffen har fått åpnet øynene for samfunnets rasediskriminering er det lov til å tro at det vil gjelde flere. Jeg tror Harper Lee visst nøyaktig hva hun gjorde da hun skapte Heck Tate.
Alt du sier her høres veldig riktig ut. Bortsett fra én ting. Jeg har ikke gjort noen "skarp observasjon". Jeg burde nok ha lest boka nøyere og tenkt mer gjennom før jeg skrev innlegget mitt.
Jeg er uenig. Du har gjort noen gode observasjoner og stiller viktige spørsmål ved sheriff Hack Tates rolle.
Nå har jeg også gjenlest episoden med hunden. Jeg synes som deg det er pussig at en sheriff overlater til en advokat som ikke har skutt på tredve år (eller er det sheriffen som ikke har avfyrt ett skudd i løpet av alle disse årene??) å skyte en hund som lider av hundegalskap. «Jeg er ikke så god til å skyte og det vet De!» insisterer sheriffen nesten desperat til advokaten. Umiddelbart fant jeg ikke dette helt troverdig. Men så viser det seg at en sheriff er valgt, og ikke ansatt på grunnlag av sine kvalifikasjoner.
Atticus skyver brillene opp i pannen før han sikter. Dette henger sannsynligvis sammen med at det er lettere å se siktet ytterst på geværet, uten briller. At brillene så blir knust spiller i denne sammenhengen ingen rolle.
Det jeg lurer på, er hva Harper Lee vil fortelle oss med denne episoden. Handler den primært om sheriff Hack Tates usikkerhet eller om Atticus’ handlekraft og mot, en mann som gjør det han må? Eller om respekten og vennskapet mellom de to?
Å, dere har samlest en av mine favorittbøker!!! Kan ikke dy meg, men må komme med en liten kommentar. Lillevi, du skriver:
« Atticus skyver brillene opp i pannen før han sikter. Dette henger sannsynligvis sammen med at det er lettere å se siktet ytterst på geværet, uten briller. At brillene så blir knust spiller i denne sammenhengen ingen rolle.»
Men jeg tror ikke vi skal «ta så lett på» den brilleknusingen. I denne scenen ligger det garantert masse symbolikk - og hvis brilleknusingen ikke hadde betydd noe, hadde den ikke vært med. HVA vi skal tolke inn her? Tja. Det er noen år siden jeg leste boken ... Noen som har konteksten ferskere i minne, som vil våge seg? Og hvorfor har Harper Lee i det hele tatt med denne scenen med den gale hunden? Vil hun vise oss at også vår helt Atticus blir en morder når han føler at han må drepe av hensyn til samfunnet han lever i? Hvorfor sender forfatteren den hunden inn i historien? Og HVA BETYR DE DER KNUSTE BRILLENE???
Hehe. Jeg tror de knuste brillene symboliserer at Atticus i dette øyeblikket ikke er den lesende faren i lenestolen hjemme, men er Ol’ One Shot Finch, som han engang hadde som tilnavn. Barna (og vi) blir veldig imponert (Atticus er ikke lenger bare lesehesten). Jeg tenker Lee gjerne vil vil vise barna - og oss- at det er lett å tro at en mann med gevær i hånden er et uttrykk for mot. Men, som hun jo skal vise oss, ekte mot er å stå opp her i samfunnet og kjempe for rettferdigheten til uskyldige, selv om du har alle mot deg og du tror du kommer til å tape.
Varsel: mulig spoiler i teksten.
Hva som er mot og hva det er å være modig er jo et av de store temaene i denne boken. Side 130: sier Atticus til Jem: "..jeg ville at du skulle se hva det er å være virkelig modig - i stedet for å tenke at mot, det er en mann med et gevær i hånden. Det er når du vet at du er slått ut før du begynner, men allikevel begynner, og gjennomfører det uansett hva som skjer".
For barna er denne skyteepisoden skjellsettende; de har trodd at Atticus ikke er som andre fedre som f.eks. går på jakt; Attius sitter bare hjemme og leser han. Men plutselig lærer de at han ble kalt Ol' One Shot Finch. Likevel hater han skytevåpen. Men han er svært modig - under rettsaken trekker Jem paralleller til denne skyteepisoden når han ser Atticus i retten. Atticus er av den oppfatning at rettsaken ikke kan vinnes, men han slåss for saken og gjennomfører den til tross for det.
Takk for responsen, Koriander og takk for at du bringer inn dette viktige momentet. I denne historien er det virkelig mye å gripe fatt i.
Ja, jeg skjønner hva du mener. Kanskje er dette for å understreke den forutinntattheten som regjerte når det gjaldt de svarte. Det var ikke noen vits å undersøke noe nærmere; offeret var hvitt, og gjerningsmannen var svart, og da var det klart hvem man trodde på. Tate gjorde bare det som tiden og samfunnet forlangte av han. Også de forstandige og våkne menneskene var slukt av datidens fordommer. Atticus blir jo da et symbol som står i kontrast til dette. Atticus får jo Tate til å fremstå tåpelig i rettssalen, og kanskje er det et bilde på at hele samfunnet var tåpelig om de riktige spørsmålene ble stilt.
Tusen takk for svaret. ENDELIG!!!
For det første: Jeg trodde vi her skulle DISKUTERE boka vi leser. Derfor har jeg skrevet noen innlegg av en noe spekulativ art, uten at noen har tatt til motmæle. Innleggene om denne boka har hittil vært lite preget av diskusjon, i hvert fall ikke når det gjelder innholdet.
Så til svar på din respons på det jeg har skrevet om Tate. Jeg skjønner godt at det var nødvendig å framstille ham så fomlete under rettssaken. (Det var vel også derfor Jem ble så begeistret mens politimannen sto i vitneboksen.) Men hvorfor framstille ham så annerledes på slutten? Her virker han fullstendig ryddig, på alle måter som situasjonens herre. Da gjelder det ikke bare meningene og holdningene, men også hele personligheten. Burde ikke en god forfatter (som Harper Lee naturligvis er) ha klart dette bedre?
Men banna bein, det blir tydelig at en yngre amerikansk forfatter må ha blitt sterkt inspirert av denne boken. En forfatter som også er kjent for å bruke barn i hovedrollen, som gjerne skildrer «coming of age»/oppvekst og småbymentalitet. Jeg ville ikke blitt overrasket om det plutselig haglet steiner ned over taket på Radley-huset, der Boo «Carrie» Radley holdes som et spøkelse av sin fanatisk religiøse far, mens mad dog Cujo kommer ravende opp midt i hovedgaten og Tom Robinson sitter på cella og forbereder seg på å kanskje/kanskje ikke måtte gå «den grønne mil». Forfatteren er naturligvis Stephen King.
Tror han var en fan :)
Dette er en bok der perspektivet synes å endre seg etter hvert som man kommer lengre ut i den. I starten virket det for meg som om boka først og fremst tok for seg kjønnsroller (slik de ble praktisert den gangen med jente som leker som og med gutter og innføringen av en ytterst konvensjonell tante med sans for å «ordne opp»). Mn etter hvert ble det tydelig at det var rasepolitikken i sørstatene som kom i forgrunnen, ispedd en sosial kritikk av det klassedelte samfunnet der de hvite folkene, som av de kondisjonerte ble omtalt som «bermen», var ekstra påpasselig med å holde de fargede folkene under seg igjen. Men så på slutten var det kanskje noe annet som var enda viktigere: å ikke ha forutinntatte meninger om mennesker som er litt annerledes og som man egentlig ikke har lært å kjenne.
Har ca 100 sider igjen- og trivst i selskap med Jem, Scout og Atticus.
Forfattaren får godt fram både miljøet og det gode samhaldet mellom ulike personar....meiner eg. 30-åra i sørstatane var lite positive for dei farga...
Opplevde skildringa av kyrkjebesøket der dei to borna gjekk saman med si farga (nigger)hushjelp skildra godt skilnaden i samfunnet.
(Det er nesten sjarmerande at mi aldrande bok måtte teipast i går....den laga nokre lydar som talte for assistanse :-))
Sissy Spacek leser, helt suverent, "To Kill a Mockingbird" for meg. Siden jeg har lest den selv, tidligere, og den er et eller annet sted på min ti på topp av alt jeg har lest og hørt noen gang. Hva er en dannelsesroman? Denne er det. Fornøyelig å høre om læreren som innfører en ny undervisningsmetodikk, minner meg om seksårsreformen. De burde hatt denne i bakhodet den gangen.
Jeg har henta fram min utgave av boka, fra Bokklubben 1961, og har etter hvert skjønt at det er minst fire utgaver av denne boka i norsk oversettelse: Bokklubben 1961, Bokklubben 1971, Aschehoug 2005 og Aschehoug 2015. I de tre første er Magli Elster oppgitt som oversetter, men i Aschehougs omtale av den siste utgaven får vi opplyst at oversettelsen fra 1961 er modernisert. Er det noen av dere andre som leser den nyeste? Kan det tenkes at også den engelske originalutgaven er "modernisert"?
Magli Elsters lyrikk har jeg hatt mye glede av gjennom mange tiår, men prosaen hennes har jeg ikke mye kjennskap til, bortsett fra Sangfuglen, som jeg har lest flere ganger uten å oppdage gammelmodigheter i språket. Jeg får prøve å være mer oppmerksom mens jeg leser denne gangen, og se om jeg finner noe som ville hatt godt av litt modernisering.
Stundom føler man seg litt fossil ...
En skal ikke stole for mye på sin egen observasjonsevne. Denne gangen oppdaget jeg noe jeg aldri har lagt merke til før: I kapittel 25 får vi et par avsnitt om Maycombe Tribune, der redaktør Underwood i lederspalta si bl.a. skriver at Tom Robinson var blitt dømt av "tolv gode og ugilde menn". Kan det tolkes som en tilsiktet fornærmelse fra redaktørens side, eller må jeg mistenke Magli Elster for en alvorlig spåklig glipp?
Skulle gjerne vite hvordan dette er uttrykt på originalspråket - og i de nyere oversettelsene!
Engelsk utgave:
...........
Tom had been given du process of law to the day of his death; he had been tried openly and convicted by twelve good men and true; my father had fought for him all the way..............
Takk skal du ha, Torill. Da er det vel Elster som har bomma ...
Du skriver, Marit:
"… men i Aschehougs omtale av den siste utgaven (2015) får vi opplyst at oversettelsen fra 1961 er modernisert."
Kan bruken av ordet neger være blant det som er modernisert?
I omtalen av 2015-utgaven står det om Atticus at han "forsvarer en farget mann som er tiltalt for å ha voldtatt en hvit kvinne."
Om denne typen endringer vil det være ulike meninger. Interessant i alle fall å få dem frem. Jeg oppdaget at jeg har både 1961- og 2005-utgaven. I begge disse brukes neger.
(Og jeg kunne selvfølgelig ikke la være å begynne å lese, Duun må vente :-)
PS: Lurer på om ordet indianer også er endret. Er det noen her som leser 2015-utgaven, og kan sjekke?
Min engelske utgave som er en Vintage Publishing fra 2014 bruker fremdeles ordene "negro" og "niggers" - og det kan vel forsvares med at det var de ordene som var i bruk den gang boken ble skrevet (1960) og var gjeldende på den tiden fortellingen foregår (1930-årene). Det har jo en effekt i stedet for å gjøre det politisk korrekt i forhold til vår tids språklige normer - eller?
Vi kan jo ikke gjøre fortiden mindre rasistisk ved å omskrive teksten.
Jeg har lest 90 sider og har hele tiden fundert på når romanen egentlig finner sted i tid. Det er flere referanser i boken, men bare referanser som en amerikaner kan forstå, tror jeg. Du nevner 30-årene, men jeg får ikke det til å stemme med fetteren til Atticus som visstnok deltok i borgerkrigen i 1864? At Atticus studerte jus etter århundreskiftet er nevnt da. Bil har han og. Men første verdenskrig har ikke vært nevn ennå, tror jeg. Forvirrende.
Fetter Ike er vel ikke nødvendigvis Atticus' søskenbarn slik vi definerer det på norsk. Men han virker jo uansett steingammel, iallfall i Småens beskrivelse, så han kan godt ha vært med i borgerkrigen som ung mann. (Atticus nærmer seg femti, får vi vite, og kan saktens ha et søskenbarn på rundt åtti?)
At første verdenskrig ikke er nevnt, er helt naturlig, synes jeg. Det er Småen som forteller om en helt spesiell periode i barndommen sin, og hun konsentrerer seg om de nære ting: Det hun sjøl opplever og det hun blir fortalt av andre.
Ja, når jeg blar opp i kapittelet igjen så står det «Fetter Ike Finch var Maycomb Countys eneste overlevende veteran fra borgerkrigen», så da må han være temmelig gammel, nærmere 90 år, antagelig. Fant en slags referanse til 1. verdenskrig når Småen nevner senere (side 116 i min Aschehoug pocket fra 2005, omkring Fru Dubois) at «Det var i slike stunder jeg mente at far, som hatet skytevåpen og aldri hadde vært med i krigen [in any wars], var den modigste mannen som noensinne hadde levet.»
Hvis handlingen er fra rundt 1934, må Atticus, som er oppgitt til nær 50 år, være født ca. 1884. Ettersom Jem er ca 12 år, giftet Atticus seg ca rundt 1922.
Hei
At jeg nevner 30-årene skyldes følgende tekst bakpå min engelske utgave, ikke fordi jeg har konkludert så mye selv enda :)
Atticus Finch gives this advice to his children as he defends the real mockingbird of this classic novel - a black man charged with attacking a white girl. Through the eyes of Scout and Jem Finch, Lee explores the issues of race and class in the Deep South of the 1930s with compassion and humour. She also creates one of the great heroes of literature in their father, whose lone struggle for justice pricks the conscience of a town steeped in prejudice and hypocrisy.
Aha, vaskeseddelen har sikkert rett :) Jeg får følge med om det drysser ut flere referanser etterhvert som bekrefter det.
"De hadde store planer for Fortiden" ..
"ved å omskrive teksten" ...
historie-omskriverne, de kompetansestruttende Perfeksjons-
ideologene som utgir nye hedersnormer til oss ca hver uke
Ikke kunne de vel gjøre fortiden mindre skyldig i Ungoodthink
ved nøye språk- og ideologivask av eldre tiders litteratur -
men klødde ustanselig i å ta fatt på det edle folkehoplysende
arbeidet, i alle fall,
de tro funksjonærer i
PoliTIsk Korrreks- og påtalemyndigvesen, i sine store kurbadekar
ikke engang Forfedrene,
som sysselsatte særs sosialrespektable negere
kunne tilbakeblikksvis engang mistenkes for å ha holdt
en ukorrekt tanke under takpappen -
når bare fortidens skrifttegn var desinfisert, eller destruert.
Så perfekt lære plikter de å utvikle, paradisbyggerne - ->
de dystopiske utopikerne, med sin visjon fra GroundZero torget.
Ingen lengegravlagt feilfordømttenker kan ha besudlet
vårt nyreviderte felles(viten)skap
Item, etter deres nyeste duftrevisjoner, er en god og plikttro
Huminoid-sapiens, en død en -
95 prosent av oss reiser nå på devaliderte kollektivbilletter
og må gå av ved neste bråstopp.
("Hva er DEpopulasjon og hvorfor må vi alle depopulariseres ??")
Hvor humane humanister vi har vært, kan vi kun
brukes til Huminal
i den geo-korrekte helligdom
( litt historisk perspektiv ) - temalinje Omskrivningsbyrå
Interessant å høre, Torill.
I utgaven fra 1961 brukes "neger" nøytralt, mens "nigger" og "niggervenn" er skjellsord. Familiens hushjelp, Calpurnia (selv mørk i huden), bruker "niggersnakk" som en del av sitt naturlige vokabular.
Min antakelse (ut fra omtalen) er at ordet «neger» i 2015-utgaven er erstattet med «farget». Hvordan løser i så fall oversetteren nyansene jeg har pekt på ovenfor. Brukes for eksempel ordene "nigger" og "niggervenn" fortsatt som skjellsord i den nyeste norske utgaven?
(Tror jeg må ta en tur på biblioteket og sjekke.)
Har dere flere synspunkter på denne typen modernisering av språket?
Jeg husker det var en debatt rundt dette i 2011 da de fjernet ordet "nigger" fra "Huckleberry Finn". Og tidligere har Pippis pappa blitt omdøpt, og Torbjørn Egner har også hatt et verk eller to gjennom reformeringsmaskinen.
Jeg vet ikke hva jeg synes. På den ene siden bør kanskje verkene bli stående slik de er; de er jo også en dokumentasjon over tiden de er skrevet i (som Anders Giæver er inne på her). Men samtidig har jeg forståelse for at det blir endret. Forklarende forord/etterord kan jo være en god løsning.
At tekstene til Egner og Lindgren blir omdøpt, er på sin plass, tenker jeg. Omtalen av pippi sin pappa er ikke hovedtema eller budskapet i boken. Å rette tekster som direkte handler om rasisme og slaveri, som vår tekst "Drep ikke en sangfugl", er ikke nødvendigvis lurt. Romanen viser rasismens sanne ansikt, og bør formidles som den var, tenker jeg da.
Men helt klart være enig i at det ikke er lurt å lese Huck Finn for barn og bruke ordet "nigger" de over 200 gangene det blir brukt i originalutgaven (ref. Anders Giever)
Ja, jeg er enig med deg.
Et dilemma ved Huck Finn er at Mark Twains tekst har vært tuklet så mye med gjennom åra - den var jo bearbeidet og utgitt som ei slags barnebok den gangen jeg var barn. Heldigvis ser det ut til at min Bokklubb-utgave fra 1973 er tro mot originalen: Huck omtaler Jim som "nigger", helt i tråd med hva han sannsynligvis gjorde i 1850-åra.
Når det gjelder Lindgren og Egner er jeg litt mer usikker. På 1950-tallet og deromkring var n-ordet (dessverre) det eneste gangbare i dagligspråket; både hos leg og lærd, inkl. forfattere. Den seinere tidas "språkvask" av fortidig litteratur blir for meg nesten historieforfalskning, selv om det er aldri så velment.
Å være tro mot originalen, er et svært viktig aspekt, og jeg ser poenget ditt med historieforfalskning, men siden det er bøker som gjerne blir lest høyt for barn synes jeg det er et viktig poeng å unngå diskriminerende ord. Vi kan vel alle tenke oss triste situasjoner som kan oppstå viss barna begynner å ta disse ordene i bruk fordi de har lært de gjennom høylesing av barnebøker.
Språket endrer seg hele tiden. Slik jeg ser det har vi her med to problemstillinger å gjøre:
1) Er det riktig å bruke betegnelsen neger i dag? Språkrådet gir en god innføring i bruken av ordet. I min oppvekst var neger et alminnelig og nøytralt ord. Selv om det var mange fordommer mot folk som skilte seg ut, var ikke neger et rasistisk uttrykk. Som Språkrådet påpeker, har ordet blitt krekende og rasistisk ladet gjennom måten det senere har blitt brukt på.
2) Skal ord som neger rettes i bøker som er skrevet i en annen tid? I originalutgaven av «Drep ikke en sangfugl» er neger et nøytralt ord. (Ordet nigger derimot, er et skjellsord). Rasismen kommer til uttrykk først og fremst gjennom prosessen mot Tom Robinson, i hvordan både rettsapparatet og samfunnet behandler han og familien hans.
Spørsmålene er mange. Hvordan vil dagens (spesielt yngre) lesere oppfatte bruken av ordet neger i eldre litteratur? Vil de kunne skille mellom den nøytrale bruken da boken ble skrevet, eller vil de legge dagens (diskriminerende) betydning til grunn? Ødelegger man det tidsbildet originalteksten gir, ved å endre den? Blir det en form for historieforfalskning, som Marit er inne på? Skal barne- og ungdomsbøker og voksenbøker behandles ulikt?
Når sant skal sies, vet jeg ennå ikke hvilke endringer som er gjort i 2015-utgaven av Sangfuglen. Men intuitivt kjennes det nesten som helligbrøde å tukle med denne klassikeren fra 1960.
Gode spørsmål du stiller, Lillevi.
Jeg tror vi må behandle bøker forskjellig, ikke nødvendigvis oppdelt i barne- og voksenbøker, men vi bør være bevisste på hva vi serverer barna. Jeg tror både unge og voksne kan få en dypere innsikt i rasismens stygge ansikt ved å lese den eldre litteraturen som den er, og da tenker jeg ikke på Pippis far og Egner sine sanger. Skal vi få de krenkende ordene ut av språket må de ikke florere i barnelitteraturen.
Det blir ikke et tydelig svar. I 6.klasse skrev jeg oppgave om rasisme etter å ha lest Onkel Toms Hytte, og min mor leste Huck Finn for oss. Vi var klart opptatt av den store urettferdigheten på den tiden (70-tallet). "Drep ikke en sangfugl" var også en bok som gjorde sterkt inntrykk da jeg leste den på ungdomsskolen, og dermed vil jeg aldri ta disse ordene i min munn. Litteraturen hadde sin effekt.
Fant forresten nettopp ut at dette gjelder for min 2014 utgave (engelsk):
"This edition of one of the world's best-loved books features the original text"
Denne boka har jeg jo faktisk stående ulest i bokhylla. Tar den med til fjells i morgen!
Har omsider leita fram mi utgåve av «Drep ikke en sangfugl»....ei bok eg kjøpte på ein bruktbutikk for nokre få år sidan. Forrige gong las eg ei lånt bok.
Denne er ei bokklubbok frå 1971...omsett av Magli Elster.
Har oppdaga nokre skrivefeil, så korrekturen har nok ikkje vore max..
Likevel, det vesle eg har lese til no har vore til glede. Atticus er ein mann med stor sans for rettferd, og med stor omtanke for dei to borna sine....
Glad for å kunne vere med på å samlese denne...
For øvrig undrer jeg meg over den norske tittelen. Jeg skjønner ikke hvorfor den ikke heter "Å drepe en sangfugl" på norsk.
Den heter jo ikke "Don't kill a mockingbird" på engelsk. Harper Lee hadde vel kalt den det hvis hun ville at den skulle hete det.
Muligens flisespikkeri, men likevel.
Tja, flisespikkeri synes jeg ikke det er. Jeg forstår godt at du stusser når den engelske tittelen er en positiv setning i infinitiv (to kill), mens den norske er negativ (Drep ikke) i imperativ. Det kan hende det handler om hva man legger vekt på i symbolikken.
”Skyt så mange skjærer dere vil, men husk, det er en stor synd å drepe en sangfugl”
"Shoot all the bluejays you want, if you can hit 'em, but remember it's a sin".
Det er ikke alltid man kan oversette direkte (ordrett) og få en god norsk setning, men kunsten ligger i å få fram den indre betydningen av ordene:
Sangfugler symboliserer uskyld, å drepe en sangfugl vil si å drepe en uskyldig, og det er uskyldigheten som får seg en knekk nå Tom blir dømt.
På engelsk fokuserer man på infinitiven "To kill a mockingbird"
(underforstått at "å drepe en sangfugl" er å drepe en uskyldig)
mens man på norsk velger å fokusere på budskapet
"at man ikke skal drepe en sangfugl"
(for da dreper du en uskyldig).
Gav det mening?
Det handler vel om oversetterens frihet, kunsten med å få fram meningen i originalsetningen på norsk og samtidig få det til å klinge på norsk, lage en god norsk setning.
Om oversetteren lykkes i dette tilfelle, vil der nok være delte meninger om.
Tusen takk for et informativt og fint innlegg, Torill.
«Drep ikke en sangfugl» er en poetisk tittel, en formulering som setter seg i leseren.
En direkte oversettelse av den engelske «To kill a mockingbird» ville bli noe sånt som «Å drepe en sangfugl» eller «Hvordan drepe en sangfugl», langt tammere alternativer.
Oversetteren, Magli Elster (1912-93) var lyriker. Hun skal ha all ære for sitt arbeid med boken. Elster skapte en tittel som bevarer meningsinnholdet i den originale, og samtidig fremstår som ekte, genuin. En tittel med stor gjennomslagskraft, poetisk og vakkert formulert som den er, nesten et lite dikt i seg selv.
Jeg synes "Å drepe en sangfugl" høres mer poetisk ut enn "Drep ikke en sangfugl". Så at det er langt tammere, er jeg ikke helt enig i; men det er nå min mening. "Hvordan drepe en sangfugl" ser jeg ikke helt hvor kommer fra.
"Å drepe en sangfugl" er et setningsfragment, i motsetning til "Drep ikke en sangfugl" som er en imperativsetning (som Torill omtaler), altså per definisjon en helsetning. Da synes jeg det kan ligge mer tolkning i "Å drepe en sangfugl". Å drepe en sangfugl er hva? Å drepe en sangfugl kan føre til? Det mangler noe for å gjøre det til en helsetning (eller til en setning i det hele tatt), så her må eventuelt leseren fylle inn.
Men jeg vet ikke. Jeg bare legger merke til at jeg konstant omtaler den som "Å drepe en sangfugl" når jeg skal snakke om den; blir liksom ikke vant til at den skal hete "Drep ikke en sangfugl".
Fint at du tar på deg å ordne lesetråd!
Jeg har lest denne for en del år sia, og står over denne gang. Men vil følge med på deres tanker, mens jeg nå framover fordyper meg i Kristin Lavransdatter.
Er kommet til litt under halvveis. Det som først og fremst slår meg er språket. En HERLIG blanding av barnespråk kombinert med en del fremmedord fra de heller voksnes verden. Akkurat nå hører jeg bok som lydbok. Skal etterpå lese den i papirutgaven. Artig å undersøke hva som fungerer best denne gangen, (Synes generelt at det er litt forskjell. Noen bøker fungerer best på den ene måten. Med andre er det motsatt.)
Ja, da har du vel truffet på morfoditten til Jem og Scout :)
Hva er egentlig en morfoditt? Selv ikke fremmedordsøk på internett har kunnet gi meg noen forklaring på det.
Det er et eksempel på barnespråket til Scout. Hermaphrodite blir litt for vanskelig for en 8-åring, så da blir det morphodite.
Takk for opplysningen. Jeg har nå kommet litt over halvveis i boka. Persongalleriet her minner meg sterkt om mange andre bøker som jeg slukte i barne- og ungdomstida (for uendelig mange år siden) med hovedperson som er en jente, rebelsk, fremmelig og frittalende /men svært god på bunnen). Hun leker utelukkende med gutter og alltid på deres premisser. De boltrer seg i et nabolag befolket av ganske brokete personer. Hun har en far som er grei, travelt og liberal og som er et stort forbilde. Men så dukker det opp et trussel mot friheten, i form av en tante av den strenge og konvensjonelle sorten. STEREOTYPT, eller hva? Nå har jeg fra begynnelsen forstått at her ligger det noe større politisk bak som snart er i ferd med å dukke tydeligere opp.
Ferdig med boken
Jeg har lest den ferdig, og dette er nok en av de beste bøkene jeg har lest (den lista begynner jo egentlig å bli lang). Både tematikken og stedet dette foregår på, gjorde disse barneårene til lille Scout ekstra interessante å lese om.
Og så tenkte jeg mens jeg leste: Jeg lurer på hvor mange bokstaver Scout hadde hatt om hun hadde gått på en norsk skole i dag ..?
Det var raskt :)
Jeg begynner i dag - håper å få lest den i helgen. Gleder meg til gjensynet, og til å
diskutere boken med dere i løpet av februar.
"No one ever forgets this book"
Independent
(fra vaskeseddelen på min utgave "To kill a mocking bird" IVintage edition 2004)
Jeg har tatt ut av bokhylla min farmors utgave fra 1961. Det er en av få bøker jeg har lest mange ganger. Noe år siden sist - så jeg er klar for en ny runde.
Takk for at du påtar deg oppgaven - jeg er sikker på at du blir en framifrå vikar!
Veldig bra, Torill.
Jeg vet ikke om du så det, men jeg følger med fra sidelinjen denne gangen. Ble så begeistret for Olav Duun at nå går jeg straks i gang med "Juvikfolke".
Lykke til!
Jeg leste den for under et år siden, så jeg står over denne gangen. God lesing!
Men da har du jo godt grunnlag for å delta i diskusjonen!
Da håper jeg vi møtes under nye leserunder senere, Randi!
Jo, jeg så det. Lykke til med Juvikfolket
Har lyst å lese den en gang jeg også :)
Kor flott at du tek over.....
Eg har lese boka for nokre år sidan, men blir gjerne med på felleslesinga...
Boka er god.
Leseperioden kan kanskje berre stå? ...vi brukar likevel den tida i treng i diskusjonen :-)
Jeg har også lest boken, men det er mange år siden.
Jeg tar den på originalspråket denne gangen, jeg da :)
Fint, da får vi muligheten til å sammenlikne språk og kommentere oversettelser. Filmen er også svært severdig; jeg tror den finnes i sin helhet på Youtube.
Kommentarer til leseperioden?
(Si til viss der trengs justeringer)
Sist sett
