Bokelskere.no

Du sa det så godt under tråden om Yngveboka til Renberg. Dersom en bok gir deg en god opplevelse, så er den god for deg.

Der vi støter på utfordringen, er når vi diskuterer med dem som kun leser det vi "åndssnobber" kaller smuss eller kjosklitteratur. For de som leser Sandemo og ukebladnoveller har sikkert også en god opplevelse av å lese. Like god som vår, kanskje?

Dette er eit spennande tema. Sjølvsagt er det viktig at folk les og då kanskje same ka. Eg møtte ein gong ein lærar som i vidaregåande (yrkesfagleg line) hadde tatt dei på alvor og lese ein litt voldsom kioskroman med dei (hugsar ikkje ka) mot at dei skulle lese ein roman med han (trur det var Fimbulvinter). Så jobba dei med dødscenene i dei to bøkene. Som ein elev sa: I den første boka bare døde dei, i den andre kjente eg det i magen. For meg blir det litt av ka som er god litteratur. Det som eg kjenner grip tak i meg på godt og vondt. Som eg gruer meg til å bli ferdig med eller som eg grublar over ei stund. Men eg kan òg nyte litteratur som er "tidtrøyte"/ kos der og då. Vi treng vel begge deler?

Godt å høre sånne historier, avoest. God litteratur gjør noe med oss på en helt annen måte enn dårlige bøker. Men det betinger at vi er åpne og lar forfatteren ta fatt i oss med språket sitt. Her har skolen en oppgave.

Det er ikke tvil om at denne diskusjonen kan man trekke i ulike retninger. Det er ikke tvil om at de som leser kiosklitteratur også har gode leseropplevelser. Da tenker jeg veldig pragmastisk at det er jammen godt at folk leser! Blant mange unge er jo det blitt et problem at det ikke leses lengre, og mangelen på lesing gir ringvirkninger på flere områder.

Litteratur er absolutt en opplevelse. For min del leter jeg etter følelsene. En bok må få oss til å føle på et eller annet vis. Ellers er dette noe jeg tenker mye på for tiden og som det selvfølgelig ikke er lett å svare på. Synes det er veldig positivt at du tar dette opp, det er jo essensielle spørsmål for denne bokelskersiden. Interessant å vite hvorfor andre leser og hva de ser etter i en bok, både litteraturkritikerne som graver dypere i så og si alt som omfavner boken innholdsmessig,strukturelt og språklig og "oss andre" normale lesere om jeg kan si det på den måten. Vi har vel alle en kritiker i oss..

Litteratur er for øvrig et fag jeg ganske snart studerer på heltid, både som leser og hva skal jeg si.. "skrivende"? så jeg vil gjerne komme tilbake til det senere. :)

Jeg er vel en slags litteraturviter, siden jeg har studert litteraturvitenskap i noen år. Likevel er det lesergleden, opplevelsen, følelsene som avgjør om jeg liker det jeg leser. Kanskje opplever jeg bøker annerledes fordi jeg vet mer om skriveteknikker, plot, struktur og slikt. Kanskje ikke. Jeg fryder meg uansett over uvante metaforer og nyvinninger i språket. En klok mann sa en gang at god litteratur er å si noe vi vet på en ny måte.

Regn, når du sier at du snart studerer litteratur på heltid, betyr det at du har tenkt å ta videreutdanning i litteraturfaget?

Ja, det betyr det! Først skal jeg bli ferdig med dette sisteåret på vgs så skal jeg forhåpentligvis begynne å studere litteratur ved UiB neste høst, altså 2010. Spennende! Kan du fortelle noe om hvordan det er å studere litteratur?

Å studere litteratur er en sann glede, det er ikke nødvendigvis like bra alt man kommer borti, men det er faen så knall å være i den verdenen, det setter spor som man aldri glemmer. Viktig og lærerikt.

Gled deg, Regn. Det er et privilegium å jobbe seg gjennom verdenslitteraturen på heltid. Noen av de beste årene av mitt liv! Og du kan regne med at noen av dine medstudenter og kanskje du også blir å lese enten i fagbladspaltene eller som framtidas forfattere eller forlagsfolk. Absolutt spennende!

Mine studieår ved UIB gjorde meg godt, jeg ser tilbake på det som fanatstiske år, de gjorde skarp som en kniv; men jeg kuttet også opp både meg selv og andre - hvem er det som har sagt at det viktigste ved læring er avlæringen du foretar i etterkant? Gi gass, Charlotte Brundtland! Du kommer til å overgå oss alle!

Herlig! Det er lenge siden jeg har fått så god oppmuntring når det gjelder mine planlagte litteraturstudier. De fleste mener det er å kaste bort tid ettersom jeg "ikke kan bruke det til noe", men ærlig talt. Jeg er ung! Fri! Og jeg vet at det er viktig, at jeg kommer til å trenge det og at jeg kommer til å ta imot alt litteraturen vil lære og gi meg. Det er vel en forutsetning for å kunne gi noe tilbake til den en dag..

Bortkastet tid er kun den tiden vi bruker til det som ikke er viktige for oss. Nyt studiene og gled deg over alt du lærer, Charlotte! Jeg bruker stadig det jeg lærte i litteraturstudiene mine - og jeg jobber i IT-bransjen... Det er kun fantasien som setter stopper for hva vi kan bruke erververt kunnskap til!

Du vet det er viktig - det er det som betyr noe. De fleste på universitetet er usikker på hva de skal bruke utdanningen sin til. Det betyr ikke at den ikke er viktig, eller vil bli nyttig. Jeg tror nok det er de som selv mener utdanningen sin er viktig som sitter igjen med mest når de er ferdig, og de som trives med valgene de har gjort.

Jeg har gått på UiB i over tre år nå, og har fremdeles noen år igjen. Når folk spør meg hva jeg vil bli svarer jeg ærlig og sier at det vet jeg ikke. Til tross for dette er jeg veldig fornøyd med studievalgene mine, og jeg vet at det er det rette for meg. Kan ikke forestille meg å studere noe mer interessant (selv om det er mye annet jeg kunne tenke meg å studere i tillegg).

Nå sporet jeg forresten litt av tema; når det gjelder god litteratur er det for meg det som engasjerer, vekker følelser - litteratur hvor jeg bryr meg om karakterene på godt og vondt, og får lyst til å lære mer. Men hva som gjør at jeg blir engasjert er ikke lett å forklare, jeg tror ikke jeg alltid forstår det selv en gang. Er det noen andre som klarer å forklare hvorfor de blir engasjert? Det hadde vært interessant å lese ulike svar.

Hvorfor jeg blir engasjert? Også det tror jeg er avhengig av min egen "stemning", ståsted og livssituasjon. Det må det være så lenge jeg kan legge fra meg bøker fordi de ikke fenger, - men så kan samme bok være kjempeengasjerende en tid etter. Som mor synes jeg det er vondt å lese om barn som opplever "vonde" ting, som ektefelle lar jeg meg engasjere av ulike forhold og samspill, min jobb i skolen gjør at ar jeg lar meg engasjere av faglitteratur (psykologi, samspill, ungdom/barn), som samfunnsengasjert lar jeg meg engasjere av ulike samfunnspolitiske bøker osv. Jeg leser til dels annen litteratur i dag enn for 20 år siden, nettopp fordi mitt ståsted i dag er en annen. Noen bøker følger likevel med en gjennom hele livet.

Jeg lar meg engasjere av det Hamsun kalte "språklige lykketreff", det at en forfatter greier å uttrykke en stemning eller en beskrivelse av en person eller situasjon på en måte jeg aldri har hørt tidligere, og der språket fungerer som en lyskaster på det som beskrives, slik at jeg ser det tydelig.

Jeg lar meg engasjere av en god fortelling jeg kan identifisere meg med, en fortelling der det er tydelige vendepunkt og der karakterene er troverdig skildret og får tilstrekkelig motstand til at de blir interessante.

Jeg lar meg engasjere av bøker der temaet er noe som opptar meg, enten samfunnsmessig eller mellommenneskelig, noe som kan ha vært sagt tidligere, men ikke på akkurat den måten.

Jeg lar meg engasjere av bøker som får meg til å innbille meg at jeg har vokst litt som menneske etter å ha lest dem.

Hvis noen påstår at det er bortkastet tid å lese bøker og lære mer om andres måte å tenke på, så har de misforstått noe vesentlig, mener jeg. Et godt eksempel: Tidligere president Bush sa i flere intervjuer at han ikke leste litteratur.

Godt sagt om læring og avleiring (?) :)) - det kan bli en vaklende linedans mellom faglig respekt og opplevelsesfryd.