Bokelskere.no

Når det gjelder Tale, så får jeg inntrykk av at hun er veldig usikker på seg selv og menneskene rundt. Hun ler når hun er redd og nervøs; hun ler når hun er glad. Didrik forstår nok ikke sin egen kone så godt, og hun har jo god grunn til å være redd han.

Håkon blir jeg ikke helt klok på. Han er nok veldig forelsket i Ragnhild; det er så vidt han tør å se på henne. Samtidig tar han noen valg som gjør meg litt usikker. Han og faren er ikke helt på bølgelengde. Jeg får inntrykk av at Håkon ønsker å gjøre det som er riktig, men at Didrik gjør det vanskelig for han. Enig med deg at han nok ikke er så veik som man kan få inntrykk av enkelt steder i boka.

Ragnhild er snill, ser det gode i menneskene. Ønsker ikke å lage problemer for noen, vil tvert imot beskytte dem hun er glad i, noe som kanskje blir et lite paradoks etter hvert.

Didrik har jeg nevnt tidligere. Han er ofte beskrevet som ond, men jeg er usikker på om jeg er enig i det. Han er nok mer litt naiv og misforstått, noe som fører til at han tar noen dårlige valg. Han gjør aldri det han gjør, fordi han ønsker å skape problemer for noen, eller fordi han vil skade noen. Han gjør det fordi han vil oppnå noe selv; han har store vyer. Så kan man diskutere hva ondskap er; jeg mener det er noe større/mer/dypere enn Didrik.

Didrik er kanskje "litt naiv og misforstått", men han gjør ikke så mye for å rette opp eventuelle misforståelser. Jeg synes han virker temmelig kynisk og utspekulert, og det kan vel også oppfattes som en form for ondskap. En eller annen har kalt Didrik Dale "den personifiserte ondskap".
Det virker som Didrik "ønsker å skape problemer for noen", for eksempel for sønnen Håkon (som han synes er en veik person).

Jeg oppfatter heller ikke Didrik som direkte ond, men han er ganske beregnende og utspekulert. Det er noe uvanlig at en far bevisst stikker kjepper i hjulene for sin egen sønn og arving (odelsgutten) som etter tradisjonen overtar ens livsverk - her gården. Forklaringen kan muligens være at han føler seg til de grader tilsidesatt nå når han bor på kår og ikke driver verket selv.
Men forholdet til datteren Lea som også er i en kritisk livssituasjon, viser jo tydelig manglende sympati og kjærlighet til egen familie. Ser ikke ut til at han er så veldig interessert i å hjelpe henne heller. Ingen god far i hvert fall.

Håkon er vanskelig å forstå. Han er så opptatt av å gjøre det som er rett, at han indirekte ofrer sin egen familie. Men selvsagt er det forståelig at det blir et stort dilemma for ham at hans kone har drept faren, men han virker ikke særlig villig eller opptatt av å forstå hva som har skjedd. Han går fort i lås og fordømmer det fra først øyeblikk - virker ikke som om han prøver å forstå eller snakke med sin kone om hvorfor, hva som framprovoserte Ragnhilds handling. Her var Tale mer forstående. Ikke at det er etisk rett å tie handlingen, men hun ville i hvert fall beskytte Ragnhild, ikke sende henne direkte i tukthuset.