Bokelskere.no

Til og med kapittel 4

Spenningen og dramatikken stiger. Konfliktene som ligger og ulmer, blir skarpere. Menneskene har mange sider i seg og er ikke alltid like lette å forstå. Det skjer stadig mye usagt og tvetydig mellom dem.

Ragnhild funderer en kveld tidlig i fortellingen:
«Det var så underleg å vita: under taket her budde den og den, ein heil ulykke med folk. Kva kunde her ikkje skje? Hit hadde ho komme. God natt da, alle i hop, dårar og kloke menneske, de er alle like, amen.» (30)

Ragnhild er den gode. Hun har en sterk rettferdighetssans, er uredd og vil det beste for alle. Hun prøver som best hun kan å mekle mellom Håkon, ektemannen, og Didrik, svigerfaren. Håkon kan synes veik, men er han egentlig det? Han oppsøker i hvert fall Karl Albert og tar på egen hånd en beslutning som kan få store følger for dem alle.

Didrik kjører på med sitt, koste hva det koste vil – «ein vond og ulykkelig skapning». Og et annet sted: «Nå var han da bra åleine, han kjente seg isande einslig under himmelen.» Hvem er Didrik innerst inne, og hva driver han? En følelse av ensomhet og å bli urettferdig behandlet?

Og Tale, kona til Didrik, hvilken rolle spiller hun? Jeg får inntrykk av at ikke bare Didrik, men flere på gården ikke helt vet hvor de har henne. Hun blir hundset og bedratt av mannen sin, men har også en styrke og en skarp tunge.

«– Å ja, arme Didrik, sa Tale, – han får det da vel heitt nok dit han kjem. Når eg tenker på det, da må eg vera god med han – lat meg smikke på dingsen hans og lunke ein kaffekopp til han! Ho reiste seg og sette kjelen på omnen. – Ikke for det, småsnakka ho, eg trur han kjem til å trivast der nede; han finn mange og bitast med der.» (s. 76).

Eller når hun går fra Didrik i kammerset etter at han fått rundjuling:
«Men ho kunde ikkje anna, ho småflirte da ho gjekk ut att: – Er det vondt å vera devel, he? God natt da, gullbosten min.» (s. 79)

Hvilket inntrykk dere andre har av disse menneskene, og det som foregår mellom dem?

Når det gjelder Tale, så får jeg inntrykk av at hun er veldig usikker på seg selv og menneskene rundt. Hun ler når hun er redd og nervøs; hun ler når hun er glad. Didrik forstår nok ikke sin egen kone så godt, og hun har jo god grunn til å være redd han.

Håkon blir jeg ikke helt klok på. Han er nok veldig forelsket i Ragnhild; det er så vidt han tør å se på henne. Samtidig tar han noen valg som gjør meg litt usikker. Han og faren er ikke helt på bølgelengde. Jeg får inntrykk av at Håkon ønsker å gjøre det som er riktig, men at Didrik gjør det vanskelig for han. Enig med deg at han nok ikke er så veik som man kan få inntrykk av enkelt steder i boka.

Ragnhild er snill, ser det gode i menneskene. Ønsker ikke å lage problemer for noen, vil tvert imot beskytte dem hun er glad i, noe som kanskje blir et lite paradoks etter hvert.

Didrik har jeg nevnt tidligere. Han er ofte beskrevet som ond, men jeg er usikker på om jeg er enig i det. Han er nok mer litt naiv og misforstått, noe som fører til at han tar noen dårlige valg. Han gjør aldri det han gjør, fordi han ønsker å skape problemer for noen, eller fordi han vil skade noen. Han gjør det fordi han vil oppnå noe selv; han har store vyer. Så kan man diskutere hva ondskap er; jeg mener det er noe større/mer/dypere enn Didrik.

Didrik er kanskje "litt naiv og misforstått", men han gjør ikke så mye for å rette opp eventuelle misforståelser. Jeg synes han virker temmelig kynisk og utspekulert, og det kan vel også oppfattes som en form for ondskap. En eller annen har kalt Didrik Dale "den personifiserte ondskap".
Det virker som Didrik "ønsker å skape problemer for noen", for eksempel for sønnen Håkon (som han synes er en veik person).

Jeg oppfatter heller ikke Didrik som direkte ond, men han er ganske beregnende og utspekulert. Det er noe uvanlig at en far bevisst stikker kjepper i hjulene for sin egen sønn og arving (odelsgutten) som etter tradisjonen overtar ens livsverk - her gården. Forklaringen kan muligens være at han føler seg til de grader tilsidesatt nå når han bor på kår og ikke driver verket selv.
Men forholdet til datteren Lea som også er i en kritisk livssituasjon, viser jo tydelig manglende sympati og kjærlighet til egen familie. Ser ikke ut til at han er så veldig interessert i å hjelpe henne heller. Ingen god far i hvert fall.

Håkon er vanskelig å forstå. Han er så opptatt av å gjøre det som er rett, at han indirekte ofrer sin egen familie. Men selvsagt er det forståelig at det blir et stort dilemma for ham at hans kone har drept faren, men han virker ikke særlig villig eller opptatt av å forstå hva som har skjedd. Han går fort i lås og fordømmer det fra først øyeblikk - virker ikke som om han prøver å forstå eller snakke med sin kone om hvorfor, hva som framprovoserte Ragnhilds handling. Her var Tale mer forstående. Ikke at det er etisk rett å tie handlingen, men hun ville i hvert fall beskytte Ragnhild, ikke sende henne direkte i tukthuset.