En stram fortelling fra en forfatter som er best i storformat
Aurelia er fiksjonsmemoar "ført i pennen" av en alminnelig kvinne, oppvokst i Slovakia, et barnehjemsbarn, en utvandrer til USA, en husmor og en lite sympatisk person. Fortellingen utspiller seg i folkemordenes århundre (1909-1994), men verdenskrigene, inkludert Vietnam og den kalde krigen, danner et heller ubetydelig bakteppe.
Det er åpenbart at Gleichmann ville gjengi et ikke-unikt liv, og leseren finner nettopp det i Aurelia: "/.../allmenne ting, ting som ethvert menneske vil erfare: redsel, hat, samvittighetskvaler, likegyldighet, glede, lengsel og sørgelige minner.
I tillegg er den full av store mangler og preget av hastverk. /.../".
Gleichmann er best når formatet tillater polyfoni, flere stemmer, detaljer, sanseopplevelser. I dette prosjektet har han utvist en enorm litterær selvdisiplin ved å skjære bort alt det "overflødige" og latt en sparsom og repeterende stemme messe fram et alminnelig om enn lidelesesfullt liv. Men bare én stemme til eller en ironisk referanse til dameblader (som Aurelias språk bærer preg av) eller bibelen (som er vesentlig for en av Aurelias oppdragersker) ville ha løftet prosjektet til stor litteratur.
Som leser har jeg stor tro på Gleichmanns talent og fortelleglede og venter spent på neste tekst.
Sist sett
