Bokelskere.no

Det slo også meg, at her er det mange referanser. Jeg sluttførte kapittelet om Eryk i går (Askeonsdagsmåltidet s 81-96), der Moby Dick, som jeg ikke har lest, har en viktig rolle. Uten å sjekket opp noe, ser jeg for meg at øyen han bor på er Fårø og Regissøren er Ingmar Bergman (som for meg først og fremst er en litterær figur...).

Det hadde vært morsomt å høre både fra dere som har lest Moby Dick om det gir noe mer til historien, enn for meg som bare har lest om den. Og også andre litterære referanser hadde vært fint å få frem.

Hvem var for eksempel Cioran som skulle erstatte Bibelen til å spå i? (S 26) Et kjapt søk på nettet ga svaret en pessimistisk filosof med fokus på selvmord og fremmedgjøring (Cioran på Wikipedia .) Hva sier det?

Jeg leser sakte, slår opp mye og har kommet til s. 27 «Kunicki. Vann 1».

Har som deg, Randi og Marit merket meg Tokarczuks hyppige bruk av referanser. Spørsmålet er hva hun vil med dem, om det er en rød tråd i bruken av dem. En samfunnskritikk, religionskritikk?

Hun spør spissfindig hva en reisende skal med følgende bibelsitat: «Alle redskaper som skal brukes til tjenesten i helligdommen, og alle pluggene, både til teltet og forgården, skal være av bronse (2. Mos 27.19)» (s. 26). Hun lar en av sine personer foreslå den for meg ukjente Emil Cioran 1911-95) istedenfor Bibelen. Hva sier det, som du spør, Randi.

Fra Wikipedia:
«Ciorans filosofi markeres av en sterk pessimisme og en filosofisk interesse i selvmord og radikal skeptisisme. Cioran stiller spørsmål med all mening og hans verk utgjør en sterk skepsis til objektiv sannhet. Verkene hans er poetiske beskrivelser av smerten av livet, lidelsen og umuligheten.
(…)
Cioran var opptatt av død og lidelse og var sterk tiltrukket ideen om selvmord; han så selvmord som et konsept som hjalp mennesket å fortsette å leve, å fortsette å holde ut fordi han/hun vet at han/hun når som helst kan avslutte livet.»

Så kan man lure på hvordan Ciorans skrifter skal hjelpe en reisende som trenger et oppbyggelig ord for dagen på et hotellrom i en fremmed by. Men sant nok, forfatteren åpner for at en hvilken som helst bok kan gjøre nytten. Jeg oppfatter både humor, ironi og et kritisk blikk i dette lille kapitlet.

I Raritetskabinettet og Å se er å vite (s. 21-2) skriver forfatteren om utstillinger av patologiske preparater: «Noen har visst tenkt at disse vanskapningene har rett til å bli udødeliggjort, at det bare er det som er annerledes som kommer til å bestå. Det er nettopp dette jeg beveger meg tålmodig mot i alle mine reiser, mens jeg jakter på skaperverkets feiltrinn og uhell.»

Besnærende å gi disse groteske preparatene en egenverdi (ikke bare en verdi i forskningsøyemed), og hun beskriver dem utrolig vakkert. Jeg så selv en slik utstilling i Wien tidligere i høst, i Narrenturm (Narrenes tårn, et tidligere sinnssykeasyl). Bakerst i boken har Tokarczuk en oversikt over steder hun har besøk, og der står sannelig Narrentum Patologisch-anatomiches Bundesmuseum oppført. Wien lå i front i utviklingen av den moderne medisinen.