Bokelskere.no

20 sider inn i boken, og jeg er blitt fortalt om hovedpersonens (er det forfatterens?) spesielle syndrom. Dette kan bli en interessant fortelling som nok bør leses sakte.

Jeg er ingen sakteleser - boka ble lest ut på noen dager. Men jeg satt igjen med så mange løse tråder og spørsmål at jeg måtte lese den en gang til, denne gangen for å notere, markere, google og prøve å finne en rød tråd. (I forlagets omtale kalles boka en roman, og siden jeg er ganske konvensjonell når det gjelder litterære "båser", forventer jeg sammenhenger som jeg ennå ikke har funnet.)

Denne utforskingen kommer til å ta tid. Tråder finner jeg saktens, men foreløpig bare som fragmenter. Jeg har konstatert at man skal være ganske belest og kunnskapsrik for å få med seg alle referansene til litteratur, film, europeisk historie og politikk. Tokarchuk briljerer på de forskjelligste fagområder!

Boka mi er en heftet utgave fra Gyldendal, utgitt i 2018, og har allerede fått et litt slitent preg. Innen jeg er ferdig med å bla fram og tilbake, ser den sannsynlig ut som ei lefse.

Det slo også meg, at her er det mange referanser. Jeg sluttførte kapittelet om Eryk i går (Askeonsdagsmåltidet s 81-96), der Moby Dick, som jeg ikke har lest, har en viktig rolle. Uten å sjekket opp noe, ser jeg for meg at øyen han bor på er Fårø og Regissøren er Ingmar Bergman (som for meg først og fremst er en litterær figur...).

Det hadde vært morsomt å høre både fra dere som har lest Moby Dick om det gir noe mer til historien, enn for meg som bare har lest om den. Og også andre litterære referanser hadde vært fint å få frem.

Hvem var for eksempel Cioran som skulle erstatte Bibelen til å spå i? (S 26) Et kjapt søk på nettet ga svaret en pessimistisk filosof med fokus på selvmord og fremmedgjøring (Cioran på Wikipedia .) Hva sier det?

Jeg leser sakte, slår opp mye og har kommet til s. 27 «Kunicki. Vann 1».

Har som deg, Randi og Marit merket meg Tokarczuks hyppige bruk av referanser. Spørsmålet er hva hun vil med dem, om det er en rød tråd i bruken av dem. En samfunnskritikk, religionskritikk?

Hun spør spissfindig hva en reisende skal med følgende bibelsitat: «Alle redskaper som skal brukes til tjenesten i helligdommen, og alle pluggene, både til teltet og forgården, skal være av bronse (2. Mos 27.19)» (s. 26). Hun lar en av sine personer foreslå den for meg ukjente Emil Cioran 1911-95) istedenfor Bibelen. Hva sier det, som du spør, Randi.

Fra Wikipedia:
«Ciorans filosofi markeres av en sterk pessimisme og en filosofisk interesse i selvmord og radikal skeptisisme. Cioran stiller spørsmål med all mening og hans verk utgjør en sterk skepsis til objektiv sannhet. Verkene hans er poetiske beskrivelser av smerten av livet, lidelsen og umuligheten.
(…)
Cioran var opptatt av død og lidelse og var sterk tiltrukket ideen om selvmord; han så selvmord som et konsept som hjalp mennesket å fortsette å leve, å fortsette å holde ut fordi han/hun vet at han/hun når som helst kan avslutte livet.»

Så kan man lure på hvordan Ciorans skrifter skal hjelpe en reisende som trenger et oppbyggelig ord for dagen på et hotellrom i en fremmed by. Men sant nok, forfatteren åpner for at en hvilken som helst bok kan gjøre nytten. Jeg oppfatter både humor, ironi og et kritisk blikk i dette lille kapitlet.

I Raritetskabinettet og Å se er å vite (s. 21-2) skriver forfatteren om utstillinger av patologiske preparater: «Noen har visst tenkt at disse vanskapningene har rett til å bli udødeliggjort, at det bare er det som er annerledes som kommer til å bestå. Det er nettopp dette jeg beveger meg tålmodig mot i alle mine reiser, mens jeg jakter på skaperverkets feiltrinn og uhell.»

Besnærende å gi disse groteske preparatene en egenverdi (ikke bare en verdi i forskningsøyemed), og hun beskriver dem utrolig vakkert. Jeg så selv en slik utstilling i Wien tidligere i høst, i Narrenturm (Narrenes tårn, et tidligere sinnssykeasyl). Bakerst i boken har Tokarczuk en oversikt over steder hun har besøk, og der står sannelig Narrentum Patologisch-anatomiches Bundesmuseum oppført. Wien lå i front i utviklingen av den moderne medisinen.

Endelig, så vidt i gang!

Dette «Syndromet for perseverativ detoksifisering» volder meg hodebry.
Ifølge Store norske leksikon henspiller perseverativ på tvangstanker og tvangshandlinger. Å detoksifisere betyr å fjerne giftstoffer fra kroppen.
Innebærer syndromet en form for tvangsmessig renselse?

Jeg opplever teksten som suggererende, det er et eget driv over den - selv om den, som flere av dere er inne på, springer i tid og rom.

60 sider og liker boken svært godt. Her er det mange fine funderinger og perspektiv.

Jeg har sjekket litt mer og finner ikke at «syndromet for persereverativ detoksifisering» er en reell diagnose. Er det noen som har en engelsk (helst polsk!) utgave og kan sjekke hva det engelske uttrykket er. Eller noen som vet noe mer om dette?

Er dette et syndrom forfatteren har funnet på, og hva innebærer det ev. å lide av det? Som tidligere skrevet, antar jeg at det har med en tvangspreget form for renselse – fysisk og mentalt.

Forfatteren skriver videre at syndromet er en variant av The Mean World Syndrom, et syndrom der en oppfatter verden som farligere og ondere enn den er. Syndromet kan oppstå etter langvarig, voldelige påvirkning fra ulike medier.
Da kan jo renselse føles tvingende nødvendig.

Dette er bare løse tanker fra min side. Jeg vet ikke om de er riktige og hører gjerne andre synspunkter.

Jeg oppfatter videre at forfatteren mellom linjene harselerer over / stiller seg kritisk til selve syndrombegrepet. Se her:

«Finnes det noen andre (oppslagsverk over kliniske syndromer) i dag som hadde våget å beskrive det hele menneske, på et generelt og objektivt vis? Benytte seg av personlighetsbegrepet med full overbevisning? Tatt sikte på en overbevisende typologi? Jeg tror ikke det." (s. 19)

Min første innskytelse da dette syndromet dukket opp, var at det måtte være forfatterens egen oppfinnelse - litt ironisk, kanskje. Jeg tolket det som en årsak til "løpingen": Blir man for lenge på ett sted, blir man forgiftet av tvangstanker (=rutiner) og må reise et annet sted for å bli kvitt giften.

Spennende tanker og undersøkelser. Jeg har stort sett lest på senga, og dermed ikke fått sjekket opp disse syndromene (men jeg lurte på det samme). Spennende å ta med seg renselses-teorien i den videre lesningen.

Jeg vet jo ikke om denne renselsesteorien er riktig. Dette er antakelser fra min side. Det hadde vært interessant om noen fant diagnosen "Syndrom for perseverativ detoksifisering" eller om boken ga et svar på hva som egentlig ligger i dette begrepet.

Det er i alle fall en god og plausibel teori, så får vi se om boka gir svar eller om vi det gir mening å tolke jeg-personen i den retning.