Geir Stian Ulstein er historiker og har særlig kunnskap og interesse for krigshistorie. Han har en skarp penn og ryddige tanker, og i denne boken EN VAKKER DAG snur han tilvante forestiller på hodet: Norge er krigsskueplass - i borgerkrig med opprørere og krigsherrer. Det er vold, korrupsjon, undertrykking og internasjonale interesser er representert. Det er FN-kikkere av alle slag, FN-soldater fra Nepal fordi de har lavest lønn, det er hjelpesendinger fra FN som hovedsakelig beriker opprørerne, og Kina er der for oljeinteresser. Journalister og fotografer skal dokumentere krigen og det er referanser til kjente konflikter og kulturpersonligheter. Boken gir ingen kontekst eller årsaksforklaringer til borgerkrigen, men tar meg rett inn i helvete hvor jeg møter krigens rettsløse tilstander, fattigdom,fanger, massegraver, undertrykkelse og maktutøvelse.
Hovedpersonen i boken er norsk, bor i utlandet og har ingen interesse av å reise til et Norge i borgerkrig, men han har mottatt et brev fra sin bror som er opprørsleder. Gjennom småløgn og bestikkelser kommer hovedpersonen til Norge, og blir av bander som tar seg godt betalt, geleidet rundt. Hovedpersonen er fotograf og skal dokumentere for en italiensk avis. På s. 27 - 29 husker hovedpersonen på tidligere oppdrag i konfliktområder hvor han har "pyntet på" noen av fotografiene "fordi et bilde sier mer enn tusen ord". Han danderte en likvidert og skamfert kvinne, la henne på ryggen, flyttet kjolen og tok bilder, ventet til gribber hakket hennes øyne ut og tok flere bilder. Dette er fotografier som senere vil gå verden rundt og gi fotografen kudos.
Hovedpersonen møter mange på sin vei mot møtet med broren, og på side 190 er det en sekvens med en vakt. Ja, sånn har det blitt, sa den ene vakten uoppfordret og uten kontekst. Nå er ikke vi som bor her, mer verdt enn negra i Afrika. (...) Vi var aldri mer verdt, det var bare noe vi trodde, sa jeg.
På side 197-198 møter hovedpersonen en journalist (med fotoapparat) nede i en massegrav, opptatt med å dandere lik. De utveksler hilsener og hvilke aviser de begge jobber for, og journalisten uttaler: Du vet, øyeblikket kunne like godt ha vært sånn, så hvorfor ikke hjelpe det på plass? (...) Ok, i virkeligheten følger jeg en bande for å skrive noe, en lengre artikkel, en reportasjebok, en roman, faen vet hva det blir til slutt. Hovedpersonen spør: Hvor er bandittene nå? De kommer tilbake. Og de har altså rensket... Ja, det var ganske sjukt. Jeg oppdaget at blikket mitt søkte ned i massegraven, og skyndte meg å se opp på journalisten. Er du ikke redd for at de skal ta i litt ekstra, for å imponere deg? I så fall har jeg fått mange hedersbevisninger i det siste, lo journalisten og fortsatte med stor patos: Døden er bare et tall. Vi kjemper ikke for menneskerettigheter, men for menneskets guddomsrettigheter. De første krever enkle klesdrakter, sedelig avholdenhet og ukrydrede nytelser; vi derimot, krever nektar og ambrosia, purpurkåper, kostelige dufter, vellyst og prakt, leende nymfedans, musikk, komedier!*
På side 209-210 møter hovedpersonen sin bror Opprørslederen. Opprørslederen sier: Som jeg skrev til deg, er det å fullføre jobben min eneste drivkraft. For å dokumentere at alt som gjøres er nødvendig - for meg selv, men mest for ettertiden - har jeg hatt en fotograf med meg i alt jeg har gjort. (...) Hovedpersonen tenker: Nei, dette var større, mektigere: Det var duren av sivilisasjonen som hadde marsjert fremover, stadig fremover; lyden av en sivilisasjon som hadde marsjert over kanten av massegraven; feid vekk fra jorden, ut i innsjøen, ut i havet. Vekk. Jeg klarte å rive meg løs fra tankene før han kremtet. Skal man gjøre godt, må man også gjøre ondt.
Geir Stian Ulstein gir meg en isende opplevelse av at selv det grusomste på jord også åpner for ulike karriereveier og profitt. Boken er usentimental og han bruker en realistisk dramaturgi med mye dialog og raske refleksjoner hos hovedpersonen. Boken er dystopisk og følelsesmessig krevende å lese. Den er både enkel og sammensatt. Jeg har lest og bladd, lagt den fra meg, tatt den fram igjen, lest på nytt og bladd. Boken brenner seg inn, jeg liker den ikke, men Geir Stian Ulstein skriver godt.
Sist sett
