Leste denne igjen etter 20 år. Hadde glemt hvor nedpå og trist/livstrøtt den er i tonen, selv om handlingen svinger seg oppover etter hvert. Nostalgisk. Fra en tid hvor folk laget kassetter, identifiserte seg ut fra musikksmak og ikke klarte å få tak i hverandre. Fikk lyst å bo i en sjaber leilighet i London anno 1996 og jobbe i platebutikk.
Sist sett
