Romanen Jane Eyre av Charlotte Brontë er kjøpt og lest, og jeg har etter det sett en filmatisering av den.
Som jeg skriver i innlegget:
Jane Eyre: romanen til Charlotte Brontë som endte i søppelbøtten på et hotell i San Francisco, en ny er kjøpt
leste jeg ikke romanen som barn.
Hilde Østby, litteraturanmelder i Aftenposten, skriver i essayet jeg siterte fra i innlegget over:
«Det den dårlige behandlingen av Jane vekket i meg allerede som barn, var et dypt sinne og et ønske om å forsvare henne mot bøller som ikke klarte å se hennes sanne verdi. Idet Jane blir sendt av sted til et barnehjem, blir det tydelig at hun har ukuelig overlevelsesevne.
Jeg hadde en dyp beundring for hvordan hun tålte ydmykelser og ensomhet, og likevel klarte å beholde en type verdighet og kjærlighetsevne. Det var noe jeg kunne relatere til, som et ganske ensomt, lesende og litt fortapt barn. Og hvilket barn har ikke kjent på følelsen av å bli misforstått, oversett og undervurdert av voksne?»
Sist sett
