Noen ganger leser man bøker man vanligvis ikke ville ha lest, men som man vil lese på grunn av et aktuelt tema. Noen å høre til er en sånn bok.
Det er ikke ofte jeg leser romaner, men det hender seg. Synes ikke at romaner er kjedelige eller tørre, men det er vanskelig å finne romaner man liker i forhold til andre sjangre. Det er vanskeligere å treffe på.
Dette er en dyp roman om det å komme seg ut av komfortsonen og det å involvere seg selv mer med andre før ensomheten tar fullstendig overhånd, eller er det for sent?
Aldri for sent å bli bedre kjent med seg selv ...
Oscar er en godt voksen mann som har en kollega som nærmeste venn. Stort sett er han alene med seg og sitt, konsentrerer seg med å telle skrittene han tar for å ha litt kontroll, og han er en mann som utfører rutinene sine med stor alvor. Noe skjer som gjør til at han får valget mellom å ta ferie, eller jobbe et annet sted i noen måneder. Etter litt grubling velger han å jobbe et annet sted, og i mellomtiden leier han ut leiligheten sin til noen få personer som bytter på å bo der, mot at de skriver i en dagbok som Oscar legger frem, klar til bruk. I dagboken dukker det opp litt av hvert, både humor, personangrep, sterke livshistorier og støtte. De helgene Oscar er innom leiligheten leser han i dagboka og blir fullstendig oppslukt av det leietakerne skriver. Han er også overrasket over hvor godt han trives med sin nye jobb, der han møter Carla og mange andre fantastiske kolleger. Han blir kjent med dem på en helt annen måte enn med andre mennesker tidligere. Årsaken er vanskelig oppvekst, og sosial angst som har utviklet seg sterkt med årene. Han fikk ingen kjærlighet av moren sin, og etter at bestemoren hans døde, ble det nesten glemt hvordan det var å være en del av noe. Det var hun som tok vare på ham og aksepterte ham. Etter at hun døde, har han nærmest sluknet og druknet seg selv i rutiner. Vil det nye stedet friske ham opp, og gjøre ham til en ny mann?
Vanskelig oppvekst
Dette er en god og beskrivende bok om den spanske kulturen, og det er nesten til å ta og føle å, selv om man ikke har vært i Spania. Man blir godt kjent med persongalleriet, både på godt og vondt. Av og til føltes det nesten som om man var der sammen med dem. Man vil nesten skyve Oscar i riktig retning og be ham om å slutte med all den nølingen, selv om det ikke er lett. Etter mange år med ensomhet, er det ikke bare, bare å hive seg ut i ting. Man trenger tid til å venne seg til det meste, både omgivelsene og menneskene. Sånn er det for Oscar som har levd i samme leilighet han har oppvokst i, og underholdt seg selv mens andre, spesielt moren har skjøvet ham bort. Det kan ikke ha vært enkelt.
Noen å høre til handler bunn i grunn om det å komme seg ut av komfortsonen, enten man vil det eller ikke, og ta sjanser når man minst venter det. Hvis ikke får man aldri vite om det blir bedre eller ikke. Boka er både lettlest og sjarmerende. Det er ikke en roman for alle da det er vel mye om følelser og forelskelse. Det er ikke alle som liker å lese om det, og synes det kan bli klissete. Slik er det med meg som gjerne vil heller ha mørkere lesestoff. Det er også en del gjentagelser og stive partier her og der. Det vil si, ikke alles historier er like spennende å lese om, som blant annet noen av dem som skrev i den dagboken.
Alt i alt; en fin og tankevekkende roman å få med seg, selv om det ikke ble en ny favoritt.
Fra min blogg: I Bokhylla
Sist sett
