Boka er lest, enkelte partier både to og tre ganger. At boka fikk en strålende mottakelse da den kom ut, er ingen overraskelse. Unntaket var leserne i Saras egen hjemtrakt - de mente seg uthengt og følte seg krenket. Og om man glemmer å lese mellom linjene, kan man umiddelbart være enig med dem.
Men dette knappe, nesten banale språket har nyanser man ikke ser ved første blikk. Språket og landskapet krøp umerkelig inn i bevisstheten min, og etter hvert fikk jeg godhet for folket på Øen. Til og med Frantz viser seg å ha forsonlige egenskaper midt i alt raseriet sitt. Det er nesten så jeg har lyst til å nevne alle de sentrale personene ved navn og filosofere litt over årsakene til deres gode og mindre gode sider. Det finnes alltid en grunn til at folk ter seg som de gjør.
Jeg nøyer meg med å heie på Claudette. Vokst opp med en taus og bitter far og ei etter hvert nesten like taus ung mor, delvis oppfostret av "heksa" Anna, varm og fryktinngytende på samme tid. Skoleflink, men oversett og nedvurdert av lærerinna. (Jeg tok meg flere ganger i å gruble over mitt tidligere liv som lærer. Kan det tenkes at jeg også vurderte elevene mine slik: Gode karakterer til de aktive elevene, middels til de mer tilbaketrukne? Det er reint til å gremmes over!)
Claudette viser seg å ha pågangsmot nok til å forlate Øen. Sluttorda gir oss likevel ingen garanti for at dette er veien til et bedre liv: "Men Øen hvisket og suste i bakhodet: Jeg skal alltid være med deg."
En kan jo håpe at det ikke er de traurige minnene hun får med seg, men minnet om moltemyrene som en og annen sommer gjorde tilværelsen salig og styrket fellesskapet i utmarka.
