Omsider er boka ferdiglest. Hvem skulle tro at 200 sider skulle ta så lang tid? Om noe skal kalles en fragmentroman, så må det vel være denne.
Hovedpersonen går hjemmefra for å kjøpe sushi til seg og kona, som ligger hjemme og er alvorlig syk. Det er en kort spasertur, men vår mann lar seg stadig distrahere av møter med mennesker, dyr, arkitektur, lukter og lyder og blir etter hvert å sammenlikne med Odyssevs på sin kronglete vei hjem fra Troja mens Penelope venter hjemme. Tankene hans springer hit og dit, refleksjoner omkring dem han møter, plutselige digresjoner om vær og vind - men den røde tråden kommer til syne med jevne mellomrom: Redselen for at hans Penelope skal dø, og at han ikke skal greie å leve livet uten henne. Han utsetter hjemkomsten gjennom hele boka.
Bakgrunnen for denne romanen har Ole Robert Sunde sjøl fortalt om i intervjuer: Hans egen kone døde av kreft ei tid før boka ble til. Det la en ekstra dimensjon til leseopplevelsen, i alle fall for meg.
Språket er lett og uttrykksfullt, men lettlest er det ikke. De plutselige tankesprangene, ofte bare markert med et komma, må tas langsomt om en ikke skal gå glipp av noe sentralt i innholdet.
Jeg ser at noen kritikere mente dette kom til å bli en klassiker. Det stiller jeg meg litt tvilende til. Tankestrømmen har så mange elementer med begrenset holdbarhet at en del av innholdet vil bli ganske uinteressant etter hvert, tenker jeg.
Viser 2 svar.
Hørte den på lydbok. Anbefaler det. Lett å følge med da det var en god oppleser. Tror den ligger på Nrk sine nettsider.
Jeg tror ikke lydbok hadde fungert for meg, da hadde jeg måttet spole tilbake i eninga for å sjekke hva det egentlig var han hadde sagt på forrige side, om han var på vei oppover eller nedover Thereses gate, hvorfor han plutselig tenkte på Jørgen Tesman osv. osv. Det er lettere å bla att og frami ei bok av papir. Men hver sin smak!
Sist sett
