Paul Auster er ikke redd for melodramatikk. Hovedpersonen i Illusjonenes bok har mistet kone og barn i flystyrt, og har langt på vei meldt seg ut av livet i det han begynner å skrive en biografi om en glemt stumfilmstjernre som forsvant sporløst for mange år siden. Etter hvert blir han oppsøkt av en kvinne midt på natten, som truer ham med pistol, som han tar og prøver å skyte seg selv, før de ender opp i senga og setter seg på flyet til New Mexico for å komme til bunns i historien om den forsvunne filmstjernen. Jo da.
Historien er såpass far fetched at Auster bruker mye plass på å forklare oss hvordan den tross alt henger sammen, men jeg ble etter hvert mindre og mindre engasjert i den. Finalen, de siste 50 sidene, tar lufta ut av en fin begynnelse, og slutten, som ber om leserens tårer, ga meg ingenting.
Sist sett
