Narrativet er artig, det, og presenterer Støre, Giske og Stenseng som udugelige. Og Tajik som den mest kompetente i ledelsen, og som da helst burde ta over som leder i Arbeiderpartiet så fort som mulig. Her ligger også bokas problem, nemlig at kildesituasjonen er lite transparent samtidig som forfatterne åpenbart har god kontakt med Tajik. (Jf. at Tajiks har blitt sammen med en av de andre journalistene, en fra DN, som drev fram sakene som denne boka handler om.) En annen ting er at boka handler om journalistisk arbeid, bl.a. et møte hvor Tajik leste opp varsler og som ble dekket nærmest i sanntid av VG, uten at boka egentlig avslører hvordan VG kunne gjøre dette. Det vil VG sikkert holde for seg selv. Men det blir rart å lese en bok der forfatterne refererer hvem som ble beskyldt for å lekke til VG i den situasjonen, eller andre situasjoner, når de meget godt vet hvem som faktisk lekket.
Sist sett
