Jeg hadde egentlig ganske store forventninger til denne; et spennende og meget aktuelt plott; barneoppdragelse i en verden hvor frykten for terror, klimakrise og ekstremisme preger både nyhetsbildet og hverdagen vår. Og den stadige pågående diskusjonen om curlingenerasjonen, som vokser opp med overbeskyttende foreldre som syr puter under armene på barna sine og oppdrar dem til å bli lite selvstendige og i dårlig rustet til å takle de utfordringene som vil møte dem i det samfunnet de etter hvert skal bli selvstendige deltagere i. På tross av dette klarer dessverre ikke Birger Emanuelsen å overbevise meg. Jeg klarer ikke helt å tro på historien. Det virker lite sannsynlig at en 5-åring både sier og gjør det som beskrives i boka. Dessuten savner jeg et tydeligere bakteppe for hovedpersonens tanker og handlinger. 22 juli og terrorangrepet i Paris satte jo en støkk i oss alle, men jeg klarer likevel ikke forstå at dette kan ha endret han så radikalt. Det må være noe mer. Hvorfor er han så hard, så blottet for følelser? Historien om en farfar som slo hans far og at han selv opplevde fryktelige ting under sitt arbeid med Leger uten grenser kunne vært forklarende, men det hele blir for oppstykket og overfladisk.
Eskil Skjeldal skriver i sin anmeldelse av boka i Vårt land at "Birger Emanuelsens forsøk på å kartlegge en far som vil beskytte sønnen mot seg selv, forblir uforløs" og at han etter lesinga av boka "sitter jeg igjen med en grunnleggende følelse av likegyldighet. Jeg liker det ikke, men slik er det".
Og jeg må nesten si meg enig i anmelderens vurdering.
