Bokelskere.no

Jeg liker beskrivelsen din, Ellen, selv om jeg ikke er like begeistret som deg.
Ser at enkelte kritiserer boken på grunn av Arvid Jansens irriterende tafatthet. Det er vel hele poenget med boken, skildre en mann som ikke klarer å ta tak i livet sitt. Min kritikk og irritasjon går på at Petterson ikke greier å skape levende personer som vekker leserens (i hvert fall ikke min) medfølelse og engasjement.

Glimtvis, i forholdet mellom datteren, Vigdis og faren blir jeg revet med; skildringene gjør vondt. Siste setning i baksideteksten provoserte meg: «Men den største prøven kommer seinere, da den eldste dattera, Vigdis er den som trenger ham.» Det sterkeste i boken er nettopp hvordan Vigdis trenger, og hungrer etter, nærhet til faren sin gjennom oppveksten. (I forlagets omtale på nettet er setningen erstattet med en mer dekkende.) Å la slutten bli hengende i luften er vel typisk Petterson.

Heller ikke jeg merket noe vendepunkt omtrent halvveis. Nei, godt og stilsikkert språk reddet ikke denne boken for meg. Det er mulig jeg er streng eller har lest for fort, men alt i alt var dette skuffende av en forfatter som Per Petterson.

Kanskje skal jeg vente litt med å trille 4-eren, gjøre som deg å se om inntrykket endrer seg med tid og ettertanke.