Bokelskere.no

Noen tanker etter å ha lest første del: «Yazd» t.o.m. side 73

Slik åpner Tor Åge Bringsværd «Når du minst venter det»:

Alle som lengter hjem, lurer seg selv. For det finnes ikke noe annet hjem enn din egen kropp, den du alltid sleper med deg.
Slik er vi i slekt med snegler og skilpadder.
Bare at våre skall er så utrolig mye skjørere.

Etter å ha lest jeg-personen Pietros opptegnelser fra byen Yazd blir det tydeligere for meg hvorfor. Pietro forteller om sitt liv i nøkterne ordelag. Et hardt liv. Fortellinger i fortid og nåtid – uten selvmedlidenhet, med refleksjoner og en underfundig humor. Og med en undertone av sårhet, ensomhet og lengsel.

Spesielt følgende passasje synes jeg er betegnende for Pietros skjøre skall.
Pietro forteller sin venn Siamak om alle sine reiser og eventyr. Siamak sier,

Du rakk vel aldri å slå rot?
Røtter er for trær.
Siamak ser på meg. Det mener du ikke, sier han langsomt.

Det er slike samtaler jeg helst unngår. Min metode har alltid vært:
Hold ikke den samme tanken for lenge. Del den opp og la det komme noe annet innimellom.
(side 68)

Begrepet "fragmentroman" får nye fasetter!

Godt poeng!