Nei og nei. Altså, jeg liker vanligvis Lahlums oppstyltede, gammeldagse krim. At alle, uansett kjønn, alder, bakgrunn og nasjonalitet, snakker på samme ekstremt omstendelige måte, kan jeg leve med. Men psykologisk thriller er ikke hans genre. Plottet er godt, men det er liksom ikke grenser for mye prat vi må gjennom for å komme fram! Alt blir forklart minst to ganger, gjerne tre og fire. «Jeg skulle aldri komme over det som skjedde den natten.» Nei, det er trist og leit, det, men etter femtende gang blir jeg mer irritert enn rørt av å høre det. Faktisk. Hadde en fjeredel av boka blitt kutta, hadde den blitt mye bedre, tror jeg.
Og det forundrer meg at en patetisk person som Pernille Fredrikke kan få tillit til å lede en mordetterforskning. Når du bare er opptatt av passende partnere og manglende familie (bortsett fra når du minnes en eller annen ubetydelig dealj som var sårende i fortida, selvfølgelig), er du for distre for den slags jobb. For de fleste jobber, egentlig.
At oppleseren leser 2004 som «tyve null fire», har jeg kommet over. Selv om det tok meg lang tid å skjønne at alt ikke foregikk fire over åtte kveld etter kveld. Men nå har jo jeg litt tungt for det.
