Updike skriver godt. Likevel stiller han leseren foran hindringer. Først etter de første sidene med innfløkte avsnitt, fløt resten av romanen med atskillig mindre motstand. Rammen er grei nok. I løpet av en dag i 2001 lar 79-årige Hope Chafetz seg intervjue om sitt eget kunstnerliv. Men den unge intervjueren er først og fremst opptatt av hennes forhold til sine enda mer berømte kunstnerektemenn. I romanen har de fått konstruerte navn, som Zack og Bernie, men bak pseudonymene skjuler seg virkelige navn som Jackson Pollock og Andy Warhol.
Vi får derfor en grundig gjennomgang av kunstens vilkår og utvikling i New York fra 1940-tallet og utover, fra abstrakt ekspresjonisme til «pop art» og andre retninger mot slutten av århundret. Vi får dessuten innsikt i hvordan det er å være kvinnelig kunstner, ektefelle og forelder i skyggen av berømte og ambisiøse menn. I løpet av samtalen virvles det opp tanker og minner fra et langt liv som Hope ikke alltid deler med sin gjest.
På sett og vis blir romanen en omvei til de aktuelle kunstnerskjebnene. For eksempel hadde NRK nylig et fantastisk intervju med den høyst levende Håkon Bleken der han forteller svært direkte både om sin vanskelige oppvekst og sin utvikling som kunstner. Noe tilsvarende fant jeg i Martin Gayfords gode bok om Lucian Freud: Man with a Blue Scarf utgitt i 2010.
Sist sett
