Når en forfatter skal skal skrive tett og nært om sin egen familie er det mange valg som skal tas. Hvilken dokumentasjon finnes, er kildene fremdeles tilgjengelig, hvordan skal det vektes mellom diktning og fakta, hvordan påvirkes de omskrevne og deres etterkommere? Og ikke minst, hva er fakta for både den ene og den andre?
I denne boka virker det som at Veslemøy Solberg har vært seg sitt ansvar bevisst. Hun skriver godt om mennesker hun er glad i, om livet og menneskene rundt dem i en svunnen tid, som hun likevel har ganske mye dokumentasjon om. Hennes skattekiste er som for mange andre, loftet med brevene, dagbøkene og dokumentene som generasjonene før oss tok så godt vare på. En kan lure på om de alltid så konsekvensene av å samle på så mye, men i dette tilfelle kan det virke som om besteforeldrene til forfatteren visste hva de gjorde.
Og det er i en god "Edvard Hoemsk" stil hun med varme og omtanke skriver sin families, og særlig sin bestemors historie. Og temaet i boken, denne skumle sykdommen som ødela så mange liv i vår nære fortid, trenger så absolutt å bli skrevet om.
Sist sett
