Herbert har en vill fantasi i dette sci-fi-eposet, og jeg føler virkelig jeg kan se for meg hvordan planetene ser ut, hvordan menneskene ser ut - hverdagen som beskrives blir nærmest naturlig etter hvert.

Når det er sagt, så slet jeg meg gjennom Dune. Jeg leste, la den bort, leste la den bort, og de siste 3-400 sidene leste jeg på ren vilje. Boka går svært sakte framover, og historien mister en del moment i de kronglete beskrivelsene som gjentar seg selv alt for ofte. Jeg skjønte hvor blå-blå øynene til Fremen-folket er, og hvor hvit Crysknifen er, første gangen det ble beskrevet.

Jeg begynte rett og slett å kjede meg, og jeg ble på ingen måte forløst av slutten. Jeg synes det er greit å ha lest boka, for å kunne ha en egen mening om den, og for faktisk å si at jeg har lest et av verdens største sci-vi-verk, men det stopper egentlig der.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

Simen "Boktimmy" IngemundsenVigdis VoldHarald KAnjaJohnny OlsenHilde H  HelsethKaren RamsvikMorten BolstadMarianne  Skageanniken sandvikVivianReadninggirl20Karin  JensenAnne Lise JohannessenKirsten LundBeathe SolbergTanteMamieingar hBjørn SturødKaroline in WonderGrete AmundsenSverreCtinaLaila StenbrendenLama Diehl-DahlLibraritas vSol SkipnesRandi Annie FramnesReidun SvensliPer HellemTone Maria JonassenJakob SæthreAlice NordliThina NordtveitStine_JTonesen81Anniken RøilLena Risvik PaulsenKareteTorill Elisabeth Revheim