Lars Mytting har klart det igjen, og jeg har kost meg glugg ihjel! En liten stund i begynnelsen var jeg litt skeptisk og sukket over at dette hadde jeg da lest før: historien om nypresten og bondejenta, - men jeg skal hilse og si at historien fort tok av fra klisjéen! Jeg har også med årene utviklet en viss skepsis til historiske romaner og undrer meg ofte over om det som fortelles kan stemme. Men her skjønte jeg fort at forfatteren var på trygg grunn, og jeg ble i steden veldig imponert over all kunnskapen som veltet frem, om alt fra stavkirkenes konstruksjon til kunstnerkretser i Dresden og til Kvinneklinikken i Kristiania! Midt i alt det realistiske er imidlertid forbindelsene til fortiden svimlende tilstede, og det er også helt etter min smak! Noen ganger synes jeg nok disse overnaturlige forbindelsene ble i overkant virkelighetsnære, men jeg svelget det glatt, - det er en fantastisk historie! Innimellom gikk tankene mine til Falkberget, både på grunn av konstellasjonen sterk bondejente – prest – tysker og den glidende overgangen mellom drøm og virkelighet. Falkbergets verden var jo på Røros, mens Myttings er i Gudbrandsdalen, og for en som kjenner litt til språket og dalføret er det så deilig å bli tatt med dit! Jeg gir terningskast seks!
Viser 2 svar.
For ei perle! Sit framfor ein sprakande omn og kosar meg. Er nesten irritert på meg sjølv fordi eg les den no, den hadde vore ei perfekt julegåve til meg.
Mytting meistrar skrivekunsten, ja!
Eg såg han forresten på NRK i går i programmet som Brenner hadde.
Ja, enig! Jeg har tillit til at Mytting har fakta i orden. En ting som sjokkerte meg var beskrivelsen av den blodige, slimete tangen som ikke ble gjort ren til neste fødsel. i 1880! Jeg trodde de var kommet lengre da. Semmelweis døde i 1860-årene så vidt jeg husker, og min egen mormor var født i 1888. Innenfor samme tematikk gjorde beskrivelsen av den kloke gamle jordmoren i Butangen inntrykk. Så barske, tøffe disse kvinnene har vært! Respekt!
Sist sett
