Jeg har nå gjenlest (egentlig hørt) Synnøve Solbakken for første gang på over femti år, og jeg må bare si at jeg hadde stor glede av det! I en anmeldelse her inne blir boken nærmest avskrevet fordi den ikke er aktuell i dag, men jeg setter stor pris på bøker som nettopp gir oss innblikk i forgangne tider og som blir sett med datidens øyne og skildret med datidens ord. Det var rett og slett deilig å høre det gammelmodige språket (som var radikalt i en bok dengang!) og interessant å få innblikk i seder og skikker blant bondestanden anno 1850, og – ikke minst – også her å oppdage sannheten i Sigrid Undsets ord om at seder og skikker endrer seg, men ikke menneskehjertene. For det er jo de som ligger i grunnen her, Torbjørns og Synnøves hjerter, et evig eksempel på (litt) bad guy og snill pike. Men vi treffer jo også andre, gjenkjennelige typer, skarpt sett og skildret av Bjørnson, og jeg stopper ikke å undre meg over hvor like menneskene på mange måter er opp gjennom århundrene. Møtet mellom de to familiene fra Granlien og Solbakken på kirkebakken mot slutten av boken er mesterlig skildret! Jeg satte stor pris på boken og gir den terningkast fem.
Sist sett
