Mange av oss frykter å bli gamle, men er det virkelig så ille?
Er det så ille å bli gammel?
Det mange frykter angående alderdom, er sykdom hjelpeløshet og bli værende, kanskje liggende på sykehjem, uten å være i stand til å gjøre stort. Det er nok en felles frykt, og for de fleste av oss er det ingen vei utenom. Ingen vet hva livet bringer, hvor lenge vi kommer til å leve, og om vi klarer å holde oss spreke eller ikke. Av og til er det best å leve i uvitenhet. I hvert fall når det gjelder vår egen alderdom, og heller ta ting som det kommer.
Det er nettopp det denne boka dreier seg om også. Man vet aldri hva livet bringer, og man må bare dagene som de kommer, og ikke tenke på hvordan man kommer til å være som gammel, eller tenke altfor langt fremover i det hele tatt. Det viktigste er her og nå.
Heim handler mye av dette, hvordan livet utarter seg i tid. I Heim blir vi kjent med Jørgen Heim som blir observert på sykehjem, og gjennom hans øyne og tanker, blir vi brakt frem og tilbake i nåtid, og fortid. Må gi ros til Johan B. Mjønes siden han gjør det på en nydelig og elegant måte. Man blir nesten rørt av måten han gjør det på. Men tilbake til hovedkarakteren Jørgen Heim som ligger på sykehjem og blir obeservert. Vi får et innblikk i sykejournalen hans underveis, noe gir boka et mer ekte preg. Vi får vite om familietragedien for flere år siden da broren hans døde i en ulykke, som var odelsgutt og Jørgen blir da en erstatter, men hverken han eller familien føler det er det samme, selv om de ikke sier det høyt. Ting blir heller ikke bedre da Jørgen bestemmer seg for å ta en utdannelse, for han mener han trenger det hvis han skal kunne bidra til enda mer på gården, men faren vil ikke at han skal reise for å ta utdanning, og ignorerer ham idet han reiser. Klarer han å la være å sammenligne seg selv med sin bror til slutt? Vil de rundt ham også slutte å sammenligne Jørgen med broren? Boka vandrer veldig mye frem og tilbake fra Jørgen og broren hans er i live, hvor mye han ser opp til broren, Jørgen som voksen og familiv, og sin tid i sykesengen.
Glimrende veksling på fortid og nåtid
Det var ikke historien i seg selv som imponerer noe voldsomt, selv om den gir inntrykk, men her var det fortellerstemmen og vinklingene som leverer. Det er veldig flytende og det er nesten som å være i boka selv blant familien Heim for det er nesten som å ta og føle på stemningen, og de tingene de går gjennom. Vi blir godt kjent med både hovedpersonen og de andre familiemedlemmene, selv om ikke alle får like stor rolle. Man merker godt hvordan familebåndet er over tid, også når modernismen inntreffer, og reaksjonene på det.
Andre bøker jeg har lest av Johan B. Mjønes er; Blodspor i Klondike, som er en ungdomsroman. Disse to bøkene kan ikke sammenlignes, da de er i forskjellige målgrupper, men etter å ha lest disse bøkene, har jeg lyst til å lese mer av Johan B. Mjønes, fordi jeg har sansen for måten han bruker språket på.
Fra min blogg: I Bokhylla
Sist sett
