Uleselig? Over 500 løsrevne setninger og avsnitt uten sammebindende tekst eller forklaringer. Likevel fikk jeg allerede på første side inntrykk av at det er våre laster som forfatteren konsentrerer seg om. Spesielt legger La Rochefoucauld vekt på hvordan vi gjør vårt beste for å skjule egenkjærlighet og andre dårlige egenskaper og motiver. Mye virker desillusjonert, endog kynisk, men både empati og psykologisk innsikt går også igjen i mange av maksimere eller læresetningene. Ikke rart at mange av dem er blitt klassiske sitater.
Oversetteren, Anne-Lisa Amadou, gir oss bakgrunnen og konteksten i et nyttig etterord. Selv om maksimene gir seg ut for å være tidløse, er det ikke minst dem som handler om kvinner som virker svært så foreldete. Andre ganger virker La Rochefoucauld forunderlig moderne. Men boka skal nok ikke leses i en enkel jafs som jeg gjorde nå. Det er riktignok en last som han ikke har tatt for seg.
Sist sett
