Siden så mange allerede har omtalt denne boka, ser jeg ikke noe poeng i å gjenta det som alt er sagt. Men vil dog understreke og evt påpeke et par ting som fikk meg til å like denne boka. Først og fremst finnes det utallige "slike" bøker - en smågretten hovedperson med mer dybde og følelser enn hva man først tror, et alvorlig tema skrevet med humor og ironi (død, sorg, selvmord...). Mange slike bøker finnes. Det som får denne til å fungere er at forfatteren ikke går for langt, det finnes overdrivelser, jovisst, men de går ikke så langt at det blir tåpelig. I tillegg finnes mange originale trekk her slik at det ikke blir "noe en allerede har lest" ørten ganger før. Det er også mye å kjenne seg igjen i her - enten hos Ove eller i de andre karakterene.
Det er få ting som trekker ned - svært lite, faktisk. Det største "problemet" mitt med boka er at Ove - på femtini år - fremstår som langt, langt eldre og utdatert enn hva nåtidens menn på denne alderen vanligvis er. De fleste femtiniåringer i dag vet å bruke en datamaskin, de vet mer om Internett og henger vanligvis bedre med i samfunnets nåtid. Én bitteliten flise-detalj, som "irriterte" meg litt var skildringen av den sjuårige nabojenta. Hun fremstår som mer fjortis (kanskje 10-11-12 år?) enn som sju... Hun er sarkastisk, hun ruller med øynene og virker svært selvstendig til sju år å være.
Kort oppsumert: Dette er en sann "feel-good"-bok med en herlig miks av humor og alvor - nok alvor til at boka ikke blir fjasete og meningsløs, nok humor til at den ikke blir sort og tung og traust. Enkel og lettlest. Fint og greit språk. Herlige, troverdige karakterer. Skal du lese én humoristisk feel-good-bok så er dette blandt de få jeg virkelig kan stå bak å anbefale
Sist sett
