Det er nesten vanskelig å skrive noe som kan forklare hvor vakker denne boken er! Beskrivelsene som er så livaktige at jeg føler at jeg er med på reise til Burma. Språket som både er stillferdig og poetisk, hver side leses sakte og nytes. Forfatteren selv skal ha sagt: «Dette er en totalt ukynisk bok i en svært kynisk tid. Alt jeg vet om kjærligheten og livet har jeg lagt i denne boken». Jeg klarer ikke å bestemme meg for hva jeg liker best, kjærlighetshistorien, eller skildringene av Burma, munkene, lydene, luktene.
Jeg har lest omtaler som sier at det er en urealistisk bok om kjærlighet som ikke finnes eller er uoppnåelig...det er jo nettopp en kynisk måte å betrakte livet på. Kanskje historien er urealistisk, men må en historie være realistisk for å kunne minne oss om hva som er viktig å ta vare på i livet? Jeg er enig med forfatteren, vår tid er en kynisk tid. Det er fokus på effektivitet og produktivitet, alt skal måles i penger. Denne boken er et motstykke til dét. Hvem i vårt samfunn vil være villig til å reparere bøker som er hullspist av insekter, erstattet én og én bokstav med en liten papirlapp hvor bokstaven er skrevet på? Her ville de bare blitt kastet. Boken er som et eventyr, et maleri eller en dans. En bok som rører ved hjertet og sjelen.
Sist sett
