Bokelskere.no

Aahhh – oppvekstskildring! Ein favorittsjanger for denne lesaren. Ein fyl guten Anders frå han er nokre få år gamal, frå det første minnet han har frå livet sitt, og til forbi konfirmasjonsalderen. Oppveksten er på ein gard på Austlandet ein stad, far er ein agronom som kom til bygda og gifta seg med odelsdattera på garden Anders veks opp på. Utanom foreldra og søskenflokken bur der også nokre få tenestefolk på garden, og der kjem sesongarbeidarar når det er tid for det.

Skildringa skiftar karakter i takt med at Anders veks til. Frå barnlege og underfundige betraktningar i dei tidlege åra, over til dei vare og forvirrande kjenslene til ein gut i pubertetsåra. Ein blir kjend med ganske mange folk i bygda, på godt og på vondt. Spesielt inntrykk gjorde to av tenestefolka på garden, Embret og Gorine, som har vært til-og-frå-kjærestar i eit par mannsaldrar, men som ikkje kan få einannan fordi den eldgamle mora til Gorine er imot det. Ei anna scene som gjorde uutsletteleg inntrykk er korleis Anders og ein gjeng andre gutar lar ein rampestrek gå alt for langt, og tek livet av ein geitekilling.

Forteljinga er lagt fram i tredje person. Men det er vanskeleg å tenke seg anna enn at Sigurd Hoel har nytta mykje av sine eigne barndomsminne som inspirasjon for boka. Hoel vaks sjølv opp på gard, så det er lett å forestille seg forfattaren som Anders. Sjølv om Anders åpenbart er glad i garden, bolk 1 av boka ber forresten tittelen Edens have, så verkar det ikkje som om han ynskjer å bli jordbrukar. Men kva ynskje og draumar hovudpersonen har kjem i liten grad fram i boka, den handlar stort sett om kva ballast han får med seg frå oppveksten. Og det meste av den er av den gode sorten.

Jeg må visst lese omatt, skjønner jeg. Den har stått urørt i hylla fra tidenes morgen. Mens jeg leste omtalen din, demret det etter hvert for meg at det IKKE handlet om Herman Wildenveys barndomsminner. Det finnes visse likhetstrekk! Deretter kom jeg i tanker om Vesaas og Det store spelet, som handler om en som ikke vil, men SKAL bli bonde.

Jeg er også av dem som elsker oppvekstromaner, trolig fordi det er i oppveksten man blir formet til det mennesket man blir seinere, på godt og vondt.

Det demret noe om en roman om en gutt som ikke vil bli bonde da jeg leste Josteins omtale... det demret enda mer da jeg leste din kommentar; "Vesaas" og "Det store spelet"? Jepp: da kom assosiasjonen til Odd Nordstoga og deretter til Brenner. I denne episoden av bokprogrammet Brenners bokhylle har Odd Nordstoga valgt seg ut Det store spelet som en roman-favoritt. Severdig!

"Du skal vera på Bufast all din dag ..."

Nemlig. Jeg har ikke lest boken, altså (bare sett innslaget i Brenners bokhylle) - men likevel: det går kaldt nedover ryggen på meg. Tenk å få en sånn dom! (Uansett hvor bra det objektivt sett kan ha vært på Bufast - evt. hvor bra guttens far må ha syntes det var der...)

Enig - gode oppvekstskildringer får sin fortjente plass på pallen hos denne leseren óg! Jeg innbilte meg at jeg hadde lest Veien til verdens ende for lenge-lenge siden (i tenårene en gang) - men når du gjengir brokker av handlingen skjønner jeg at her var det skivebom; det jeg leste var nok Møte ved milepælen - som er atskillig dystrere lektyre. Jeg må visst heller notere meg Veien til --- som en bok å holde utkikk etter. Takk!

Har Møte ved milepælen ståande ulest i bokhylla. Frå før har eg lest Syndere i sommersol, som eg likte godt. Eg har på ingen måte nokon ambisjonar om å lese igjennom heile forfattarskapen til Hoel, men det kunne vere moro å vite om det er ei eller to andre bøker av han som eg burde vere spesielt merksam på.

Jeg har ikke lest så mye annet av Sigurd Hoel, jeg heller. Syndere i sommersol elsker jeg - særlig åpningen, jeg fryder meg like mye hver gang over replikkvekslingen over krabbene på bryggen. (Etter min forrige kommentar til deg oppdaget jeg (takket være bokelskere.no-biblioteket mitt) at jeg har Veien til verdens ende allerede - så gjelder det bare å lokalisere den, da.) I tillegg har jeg kjøpt - men bare så vidt påbegynt, for lenge siden - en utgave av novellesamlingen Prinsessen på glassberget. Jeg er ganske sikker på at jeg ikke sluttet å lese på grunn av manglende kvaliteter ved novellene - det dukket vel bare opp noe annet som avledet oppmerksomheten, tenker jeg. (Ekorn …)

Jeg kan anbefale "En dag i oktober". Hvor handlingen, som tittelen tilsier, er i løpet av en dag i en bygård i Oslo. Absolutt verdt å lese :-)