Heim, Johan B. Mjønes.
Jeg har vist sagt det før, og jeg sier det igjen: Merk dere navnet, og les bøkene.
Forfatteren er opprinnelig fra Orkanger, men bor i Oslo. Hans forrige roman for voksne, (han skriver ungdomsbøker også), het Fortellinger og sju bål. En roman som bla tok for seg viktig indianerhistorie, derav tittelen.
Denne boka derimot er lagt til en gård i Orkanger, og på et sykehus. En eldre mann ligger på sitt siste og tankene flyter, med tilbakeblikk i livets strabaser, familieforhold, generasjonskonflikter, plikter, skuffelser og spenning. Sånn ytre sett skulle man tro temaet var oppbrukt, men måten forfatteren klarer å komponere dette på er imponerende. Han lar tidslinja flyte ut i hodet på denne slitne mannen, som lever litt i nuet, mens han sliter på det siste, mens tankene hans stadig hopper avgårde, dels av minner, dels av hukommelse. At minnene ikke blir formidlet steg for steg i tidslinja var en fin måte å holde spenninga i boka oppe på. Minnene ble fragmentert, og skapte hull i fortellinga, sånn kunne han skape stadige overraskelser etter hvert som boka skred frem.
Dette er ei kjempebra bok, glimrende språkføring og fortellerteknikk.
Sist sett
