En meget klok bok. Dillon putter mye av seg selv i bøkene sine, og det merkes. Det er en del selvoppnådd visdom som skinner fra sidene. Visdom som gjør at boken ikke bare er en søt roman, men noe til ettertanke og, kanskje, etterfølgelse.
Noen har beskyldt Dillon for å putte litt vel mye i denne ene romanen, men det følte ikke jeg. Er ikke livet slik? Er det ikke slik at man møter på litt av alt i løpet av et liv? Og summen av alle disse møtene eller hendelsene er nettopp det som gjør oss oss? Og når man skal gå gjennom alt det i løpet av noen skarve sider, så føles det kanskje litt mye? For noen tydeligvis, men ikke for meg. Jeg fant historien meget troverdig.
For full anmeldelse, se: Edge of a Word: 100 umistelige ting
Sist sett
