Det ække ofte jeg leser dikt, men alikkavæl nokså regelmessig. Mange ganger har jeg null utbytte av det, kort og godt. Dikta gir meg ingenting, fordi jeg i min enkelhet ikke fatter dem. Men en gang iblant er det et eller annet uhåndgripelig i diktet som fanger oppmerksomheten, som gjør at jeg leser det igjen, eller det hender også at diktet går rett i fletta på meg helt umiddelbart. Jeg får følelsen av at jeg har sett noe vakkert, og leser på nytt, og på nytt. Det vakre trer enda klarere fram, og et vell av tanker og assosiasjoner settes i gang.
Og min sikreste vei til suksess i lyrikkens verden er Hans Børli. Derfor går det aldri veldig lang tid mellom hver gang jeg blar i Børlis samlede. Den har jeg holdt på med i tjue år, og det blir nok minst tjue til, om jeg ikke har takka for meg før dét.
Sist sett
