Arrogant pratsom, full av digresjonar, kjedeleg, kort sagt oppskrytt.
Viser 5 svar.
Langt på vei enig. Jeg vil i og for seg si at det er en god bok, men det var da måte på prat om "lingam" og hvor magisk snoppen til Jonas Wergeland er og hvor fantastisk og flink han er. Det ble altså så påtatt og overdrevent at det slett ikke ble troværdig, bare pinlig.
Igjen - det er rart hvor forskjellige vi lesere er :-)
Jeg elsker Forføreren! Bøker med omveier, avstikkere og digresjoner er de jeg liker best.
Nå er det noen år siden jeg leste Jan Kjærstads trilogi (jeg likte Forføreren best), men det er uten tvil den som skal få være med på ferie i år. Jeg gleder meg vilt til gjensynet.
Nå var det ikke omveiene og digresjonene jeg hadde problemer med i den boka. Og jeg må innrømme at den er ganske godt skrevet.
Men alle de seksuelle referansene, "lingam" fikseringen, fortellerens nesegruse tilbeding av Jonas Wergeland. Alt det blir så påtatt, lite troverdig, banalt og pinlig. Alt det gjorde leseopplevelsen til en lidlese for meg.
Har du lest Erobreren? Der får du et helt annet bilde av Jonas, fortalt fra en annen synsvinkel. Veldig fascinerende og totalt uventet! Han er visst ikke så perfekt likevel... Men jeg er enig at det er litt mye mas om hva han har mellom beina.
Artig at ein er så ulike ;-) Har respekt for Kjærstad som forfattar, men har innsett at bøkene hans ikkje er for meg, trass i at det ikkje er noko tvil om at han skriv godt.