Takk og pris for at jeg ikke levde i de «gode, gamle dager», som ung kvinne av embetsstanden for 150 år siden! Eller forsåvidt heller ikke i den motsatte enden av det sosiale hierarkiet, men det er de «fine» det dreier seg om her. Dette er en samtidig skildring av forholdene for ugifte kvinner av den bedrestilte klasse, og de var ikke lystelige! Bortsett fra at de på en måte tilsynelatende var nettopp det, - det viktigste var nemlig å gjøre lykke på ballene! Men skulle man gjøre lykke der, og hverken bli stemplet som «kokette» eller være for naturlig og selvstendig, var denne kjedsommelige stien svært smal! Den sosiale kontrollen rammet de unge kvinnene hardt, og de kunne heller ikke ha alternative, egne planer for hva annet de kunne gjøre med livene sine, enn å vente på å bli gift.
Romanen handler om de to døtrene til kommandøren på Fredriksvern som begge på hver sin måte falt utenfor de vedtatte normene, og ikke minst om deres manipulerende mor og bortskjemte bror. Det er trist lesing, for man aner jo at det ikke vil ende godt, - det var vel nettopp poenget ved å ta opp dette fenomenet, - «å sette problemet under debatt». Jonas Lie har et fascinerende språk, det var morsomt å se hvor finurlig han brukte det i lange, kompliserte setninger som dessverre noen ganger ble i overkant vanskelige å forstå, - jeg tror dessverre noen «trykk-leifer» i min utgave (1954) var med på å bidra til det.
Jeg er veldig fascinert av å lese romaner som gir en samtidig skildring av tidligere tiders liv, men jeg er klar over at i en del tilfeller kunne skildringene også den gang være ren diktning og langt fra realitetene. Det kunne være fristende å tro dette om de forhold som ble skildret i denne boken, de virker som hentet ut fra en «dameroman» – med baller og unge kvinner stemplet som «koketter» mens unge menn bedrev «kurtise» – , men ved lesing av gamle brev har jeg forstått at dette faktisk var realiteter i det miljøet.
Sist sett
