«Når noen er borte, merker man for alvor hvilken plass det mennesket har hatt. Sorg gir livet vårt en bråstopp. Samtidig dytter hverdagen nådeløst i oss og maser for å få fortsette, med sorgen hengende på slep.»
Sitatet er fra boken Jenta i veggen I Skjul for nazistene av Lena Lindahl. Boken ble utgitt i 2018 på forlaget Cappelen Damm og er en dokumentarisk bok der hovedpersonen Betzy Rosenberg. Å knytte historien til et menneskes historie gjør inntrykk. Det er en viktig bok for unge som for eldre lesere mener jeg. Tankevekkende er den også opp mot verden i dag.
Betzty ble født i 1919 og var 20 år da andre verdenskrig brøt ut.
«Alt startet og sluttet i Trondheim. Byen hadde alltid vært hennes. Her var hun født. Her hadde hun utforsket omgivelsene, gjort dem til sine. Her hørte hun til. Hele barndommen hennes lå forankret her – i gatene, i skolegården, i synagogen. Og ikke minst i morfars klesbutikk. Betzys store, jødiske familie gjorden hverdagen hennes trygg og meningsfull.»
Men en ubetydelig liten fyr med navnet Adolf Hitler ville det annerledes. Han klarte også å få «gode nordmenn» til å tro at jødene var verdens store fiende. Men frykten for jødene var til stede i Norge lenge før det. Etter fjerning av Jødeparagrafen i 1851:
«Noen fryktet at jøder ville strømme i hopetall inn i Norge. En stortingsrepresentant hevdet at det i Gøteborg lå en flåte med jøder som bare ventet på at forbudet skulle bli opphevet. Nå kom landet til å bli invadert!»
Men til tross for dette skrekkscenariet, bodde det bare ca 2000 jøder i Norge da andre verdenskrigkrig brøt ut. Og en av dem var Betzy. Da den var over var de fleste utslettet. Betzy overlevde, og slik begynner boken:
«Betzy sitter inne i veggen. Sammenkrøpet på gulvet, med beina godt trukket opp under seg. Noen ganger må hun sitte slik i flere timer. Helt, helt stille. Det verker overalt i kroppen, og hun får ikke rørt på en eneste muskel. Helt nummen støtter hun seg mot veggen.
Gulvflaten er 50 x 65 centimeter. Selv ei spedbygd ungjente som Betzy er for høy til å stå oppreist. Hun kan stenge døren innenfra ved å trekke den til seg ved hjelp av to hemper, slik at ingenting avsløres fra utsiden. En person som står i soverommet på den andre siden av veggen, vil forhåpentligvis ikke oppfatte at panelet skjuler et hemmelig rom.
Selv om kroppen har dovnet bort, merker hun smerten godt. Betzy aner ikke hvor lenge hun må holde ut denne gangen heller.
Mens Betzy skjuler seg i mørket, raser en krig som hun ikke kjenner rekkevidden av. At familien har forsvunnet, skremmer henne voldsomt. Men ikke bare foreldrene, broren, bestefaren, tantene og onkelen er arrestert. De aller fleste jødene i byen er tatt, og ingen vet hvor de sendes. Betzy kom seg unna da politiet var hjemme hos dem, men hun er ikke trygg. Ikke nå lenger. Hun er så sliten av alltid å være redd, men angsten skjerper også instinktene. Når hun må, er hun kjapp til å gjemme seg. Rommet i veggen har vært redningen flere ganger allerede.»
Betzy overlevde takket være modige mennesker som satte sitt eget liv i fare. Det gjorde ikke jenta som jeg leste om i en annen bok og som jeg skriver om i innlegget:
Biografi: Kathe, alltid vært i Norge - av Espen Søbye
Men å lese boken Jenta i veggen var like gripende. Selv om jeg på forhånd visste at Betzy overlevde, var den like spennende som en spenningsroman. Da skulle man tro at jeg var jublende glad da boken kom til det punkt at krigen var over. Men jeg forstod underveis at det ville bli like gripende å lese slutten. Det ble det. For ingen av oss som ikke har opplevd det som Betzy gikk gjennom og det hun fikk vite om familiens skjebne etter at krigen var over, vet hvilken sorg hun hadde hengende på slep resten av sitt liv.
Fortellingen om Betzy Rosenberg skrevet av Lena Lindahl er ikke bare for unge lesere. Jeg mener den er minst like viktig å lese for de av oss som tok farvel for ungdomsskolen for mange år tilbake.
Sist sett
