Klarer ikke helt å bestemme meg for hva jeg synes om boka - mye på grunn av den litt (for) åpne slutten som gjør at jeg ikke helt blir fornøyd. På ett vis er vel det en styrke i seg selv - for jeg blir gående å tenke på Georg, bokas hovedperson, nå en god stund etter å ha lest ut boka. Samtidig irriterer det meg at det sluttet så brått ...
EDIT: I ETTERTID HAR JEG MÅTTET GÅ TILBAKE HER OG ENDRE TERNINGKASTET FRA FIRE TIL FEM... FOR DENNE BOKA ER FAKTISK SÅPASS BRA! HAR TENKT EN GOD DEL PÅ DEN I ETTERTID OG DETTE ER EN AV FÅ BØKER JEG KOMMER TIL Å LESE PÅ NYTT. SOLEKLAR FEMMER!
Språklig er boka helt fantastisk! Nynorsken er vakker, rett og slett. Og Agnes Ravatn har en utrolig formidlingsevne. Samtidig er hun helt genial mtp å produsere vittige formuleringer uten at det går for langt og fremstår som forsøk på å være morsom. Hun ER morsom.
Innholdmessig er det også imponerende. Nesten ikke til å tro at en tjuefireåring har skrevet noe såpass overbevisende om en middelaldrende mann... Stående applaus! Det lille som trekker ned - for min del - er at det til tider "sklir litt ut" - ting går litt for langt til at jeg helt tror på det (flasketuten peker på...) og tidvis blir det mye som skjer uten at noe egentlig skjer... Klarer ikke formulere meg bedre (det er ikke jeg som er forfatteren her...), men NOE gjorde iallfall at jeg ikke "elsker" boka. Liker liker liker .... liker den svært godt! Men ikke i nærheten av så godt som jeg likte Fugletribunalet, av samme forfatterinne.
Sist sett
