Bokelskere.no

Før Saramago ble Saramago

Den portugisiske nobelprisvinneren José Saramago (1922–2010) er en forfatter jeg setter høyt. Hans egenartete stil med lange fabuleringer og muntre-alvorlige sidesprang, manglende bruk av punktum, komma og avsnitt, og spesielle evne til å stille «sannheter» i et nytt lys, fascinerer meg.

Manuskriptet til Lyssjakten skrev Saramago i sin ungdom. Da forlaget oppdaget det, etter å ha «glemt» det i en skrivebordsskuff i tredve år, nektet forfatteren utgivelse. Boken ble først utgitt etter hans død. Innledningsvis streifet tanken meg at manuset kanskje skulle ha blitt i skuffen. Dette var ikke den Saramago jeg kjente. Det er jeg glad det ikke gjorde! «Min» Saramago trådde gradvis frem. Riktignok med både punktum og avsnitt, men med den samme kjærligheten til sine mennesker, sin klokskap og humor.

«(…) Det er ikke komplisert. Det er god musikk og det er dårlig musikk. Det er gode mennesker og det er dårlige mennesker. Det er det gode og det er det onde. Det er opp til enhver å velge …» fastslår tante Amélia i tredje etasje. «Gid det var så vel,» repliserer søsteren Cândida. «Mange ganger vet man ikke hva man skal velge, man har ikke lært å velge ...» (s. 63)

Her ligger Saramagos store styrke. Menneskene er ikke enten eller, livet er ikke ensidig og rett frem. Med innsikt og varme tegner Saramago opp leiegårdens beboere. Deres gode og dårlige sider, hvordan ulike relasjoner får frem ulike sider hos dem, hvor komplisert det er for dem å velge riktig, selv med en fornemmelse av hva det riktige er, og ikke minst – hva er det riktige.

I den uforsonlige og evinnelige konflikten mellom fru Carmen og ektemannen Emílio får vi forståelse og sympati for dem begge. Selv den ufordragelige koneplageren Caetano har sine svake sider og vekker en viss medfølelse og sympati. Forholdet mellom han og konen Justina er sterkt og rystende. Kanskje ble jeg mest grepet av tante Amélia, som lever sammen med søsteren Cândidia og Cândidas to døtre Isaura og Adriana. Amélia blir stilt overfor, eller stiller seg selv overfor, et tilsynelatende uløselig dilemma, skal hun gjøre det gale og onde for å tjene det riktige og gode. Eller for Emílio, som hungrer etter friheten, men ikke vet hva han skal bruke den til når han får den.

Saramago berører mange dypt menneskelige spørsmål. Kanskje henspiller tittelen Lyssjakten på at forfatteren gir oss et blikk inn livet til menneskene i leiegården, setter dem under et skarpt lys, før de forsvinner for oss. Og vi blir sittende igjen med mange tanker og spørsmål.

På sitt beste er dette Saramago i toppform. Når jeg likevel lander på et sterkt terningkast 5, henger det sammen med at jeg synes boken varierer noe og ikke når helt opp til forfatterens aller beste. Uansett – en meget god bok!

Bestemt ikke den Saramago jeg har vært trollbundet av etter at jeg leste Klosterkrønike for alle de år siden. Men den unge Saramago falt også i smak, om enn av andre årsaker enn skrivestilen, lekenheten og fabuleringene. Det jeg framfor alt bet meg merke i, var tidsånden, - og dermed også skildringen av kvinners situasjon, fullstendig prisgitt en mannsverden.

Lidia og moren hennes, som begge er avhengige av en mann for å leve det livet de ønsker, Carmen som er avhengig av penger fra mannen sin for å reise hjem til Spania, Justina som hater den likegyldige og brutale mannen sin, Rosália som er splittet mellom mannens pengesorger og datterens rett til å disponere over sin egen lønn - og sist, men ikke minst, to yngre damer med mor og tante som prøver å få tilværelsen til å gå opp uten en mann i huset, og med kveldskonserten på radioen som eneste felles fornøyelse. De eneste som ser ut til å leve et harmonisk liv sammen, er de eldste i huset, Mariana og Silvestre - men hos dem flytter altså Abel inn og forstyrrer idyllen, skjønt på en slags positiv måte ved at han inspirerer Silvestre til å formulere tanker om de store spørsmålene i livet.

Akkurat som du følte jeg sympati for en del av disse menneskene, men også irritasjon: Hvorfor blir de sittende fast i forhold de hater, sammen med partnere de forakter eller frykter? Det gjelder både kvinnene og mennene. Abel er i egne øyne frihetssøkende, men for han betyr frihet bare at man slipper å velge, så i realiteten sitter han like fast som de andre, synes jeg.

Fascinerende roman, tross alt. Den minnet meg litt om Livet bruksanvisning av George Perec, som også handler om en leiegård med høyst forskjellige beboere, som stort sett ikke har annet til felles enn å bo under samme tak. Men hos Perec er beboerne i en litt annen klasse enn hos Saramago.

Nok en utvidelse av ønskelista!

Hører gjerne hva du synes når du har lest den!