Bokelskere.no

BOKEN ER LEST

Jeg mener det var Finn Carling som sa noe sånt som at å skrive romaner, er å finne fortellinger til sine erfaringer. Disse tankene kom til meg etter å ha lest «Mister Pip». Her har vi en forfatter som vil flette sine åpenbart store kunnskaper om Charles Dickens, og spesielt verket «Store forventninger» inn i en fortelling langt fra Dickens-land. En god idé, men etter mitt syn fungerer den bare delvis. Fint i begynnelsen når Mr. Watts leser høyt for ungene, og om hvordan Matilda søker tilflukt i Pips verden. Også den konflikten som «Store forventninger» utløser mellom Matilda og moren er troverdig og godt skildret. I disse partiene synes jeg Lloyd Jones bruker Dickens på en meget god måte. Men etter hvert opplever jeg bokens rolle i boken mer haltende, nesten litt påtatt eller søkt.

Mr. Watts, som har påtatt seg oppgaven som lærer, inviterer foreldrene til skolen for å fortelle om sine kunnskaper og erfaringer. Og mye interessant, lokal kunnskap får vi lesere del i. Men også her er det noe som skurrer for meg. I et samfunn av denne typen, med lite formalisert skolegang, vil kunnskapsoverføringen foregå som en naturlig del av dagliglivet. Slik det var her til lands for rundt hundre år siden. Jentene var med mor i kjøkkenet og fjøset, guttene med far på sjøen eller i annet arbeid. Kvinnene lærte av hverandre, mennene av hverandre. I boken lar forfatteren øyas eneste hvite mann få rollen som en slags katalysator for denne kunnskapsutvekslingen. Mulig jeg leser med vel strenge briller, men jeg kan ikke fri meg fra tanken på dette som et fikst fortellergrep mer enn som noe nødvendig i det virkelige livet.
Ligger kimen til konflikten mellom Matildas mor og Mr. Watts her?

På mange måter er «Mister Pip» en fin, interessant og godt skrevet bok. Av nevnte grunner når den likevel ikke helt opp hos meg.

Eg har ikkje mange sidene att no, reknar med å lese ferdig i dag. Eg er ikkje så skeptisk, likar framleis romanen godt, sjølv om innhaldet endra karakter etter at landsbyen vart rasert. Det kom fram så mykje såre kjensler og frykt mot dei som brukte makta si.
Og fiendane kjende seg faktisk usikre på Mister Pip. Soldatane såg i han noko dei ikkje kunne hanskast med.
Også reint språkleg er her nokre gullkorn som eg gler meg over.
Eg likar også godt at "Store forventninger" kan fungere til å opplyse born med minimal utdanning - sett med våre auge. Innhaldet gir dei sjølvkjensle og styrke til å møte fiendane.

Elles så trur eg at eg må lese "Store forventninger" ein gong til. Det er tydelig at boka betyr mykje for forfattaren Jones. Eg har leita litt rundt på nettet og ser at den vert rekna som ei av dei fremste av Dickens. Eg er så glad for den utgåva eg har, prøvde å få fram bildet av den, men ...

PS ..når det gjeld Matilda, så er det eit eller anna som gjer at eg ser for meg at Eg- stemma er ein gut. Veit ikkje kvifor.
Har no lese boka ferdig,- og vil takke for å ha fått vere med på ei felleslesing som eg har opplevd som positiv. :-)

....som eg er svært stolt over å ha i bokhylla. Har strevd med å få det til :-)

Når det gjelder fortellerstemmen, har jeg samme opplevelse som deg, Hilda. Før forfatteren eksplisitt sa at jeg-personen var en jente, oppfattet jeg vedkommende intuitivt som en gutt. Selv etter at dette var sagt, var det ikke en jentestemme som snakket til meg. Jeg har skrevet et innlegg om det lenger nede i tråden. Interessant at flere har samme opplevelsen.

Dette er også et moment som trekker ned helhetsinntrykket. Har enda ikke landet på noe terningkast.

Takk for felleslesingen!

Deler samme inntrykk som dere. Jeg følte også at fortellerstemmen var en gutt hele veien og lurte på hvorfor den ikke kunne vært det, men da hadde jo historien blitt en helt annen. Allikevel så trekker det ned, enig i det Lillevi.

Jeg hørte fortellingen på lydbok. Nydelig lest på engelsk av en kvinnelig skuespiller. Jeg tenkte aldri at det var en gutt det handlet om, men det kan jo være på grunn av oppleseren.