Bokelskere.no

Den sjuende boken i kategorien Nyere verdenslitteratur er:

Mister Pip av Lloyd Jones

Leseperiode:
Mandag 7. mai - søndag 27. mai

LESESIRKELENS HOVEDTRÅD finner du HER

Velkommen med innlegg om boken og andre relevante emner!

Litt på etterskudd fordi jeg har vært bortreist, men jeg føler likevel at Mister Pip er ei såpass god bok at den fortjener en kommentar. Da jeg begynte å lese, regnet jeg med at historien var fiktiv - men etter noen sider skjønte jeg at dette var noe som krevde litt mer bakgrunnskunnskap.

Det dreier seg om et landsbysamfunn der de hvite (herrene?) er evakuert, med unntak av en enkelt mann, som blir værende fordi han har ei kone som hører hjemme der. Historien utspiller seg på 1990-tallet, og handler om en helt reell konflikt som verden har hørt lite om, i alle fall var jeg ganske blank: Lokal gerilja mot gruveselskap, der staten (Papua New Guinea) setter inn leiesoldater for å få has på motstanden.

Her opplever vi altså at "Stilkøye", som sannsynligvis ikke har vært særlig godt integrert i den hvite overklassen, gjør et framstøt for å nærme seg lokalbefolkningen og opprettholde en slags normaltilstand: Han kunngjør at barna skal fortsette på skolen. Og på skolen bedriver han høytlesning for elevene sine, i tillegg til de skolefaga han behersker.

Som høytlesingsbok velger han altså Great Expectations, sannsynligvis fordi det er ei bok han kjenner godt. Jeg tror ikke selve Dickens-romanen har noen stor betydning for det som skjer; i mine tanker kunne han ha valgt ei hvilken som helst bok som handler om ønsker, drømmer som blir oppfylt, urettferdighet og svik. Mot slutten får vi vite at det er en "tilpasset" versjon han har gitt elevene sine. At han også inviterer landsbykvinnene til å bidra i "undervisningen", er et annet eksempel på forsoningsprosjektet hans.

Midt oppi alt dette har vi altså Matilda, som observerer og registrerer at mor og læreren ikke går overens, og kommer i en opprivende lojalitetskonflikt. (Noen av dere mener forfatterens framstilling av jenta er lite troverdig - der er jeg ikke enig. Dette er et samfunn der folk lever bortimot i naturalhusholdning, og der tror jeg gutter og jenter er ganske likeverdige i oppveksten. Men jeg tror ikke tolvårs gutter sover på ei matte ved sida av mor om natta.)

Matilda framstår for meg som ei intelligent og besluttsom jente - en del av hendelsene vi blir vitne til, er utrolig sterk kost. At folk gjennomlever slikt og kommer seg helskinnet fra det, er ubegripelig. Og at folk kan utsette medskapninger for slikt, er enda mer ubegripelig.

Fra meg får boka en sekser.

Jeg ble ikke overraskende litt forsinket, når livet ellers er utrolig travelt hjalp det jo ikke å drive dobbeltlesing av både Mister Pip og Store forventninger. Det vil si, det hjalp ikke på progresjonen, det er lett å slå fast.

Hvorvidt det hjalp for forståelsen, har jeg ikke helt klart for meg. Jeg likte ideen om å trekke inn en klassiker inn i en helt annen verden. Det bidrar til motsetningene mellom den skrevne og den muntlige fortellertradisjonen, mellom den nye og den gamle verden, mellom svart og hvit, mellom kvinne og mann. Samtidig bygger den en bro, ved at barna selv gjenskaper boka med muntlige fortellersteiner. Senere gjenskaper Matilda boken igjen i en enda mer skriftlig form gjennom avhandlingen. Boken handler jo på mange måter om gjenskaping, der både Mister Watts, Pip og Matilda gjenskaper seg selv.

Egentlig er det jo en grusom fortelling - hvis man bare ser på handlingen. Men den har så mange andre nyanser at den ikke står frem i sin grusomhet. Kanskje nettopp fordi gjenskapelsen står så sterkt.

En lettlest bok som samtidig har dybde, og mange sukkertøy av noen visdomsord.

Jeg har vært ferdig med lesinga noen dager, litt forsinka ei oppsummering av mine inntrykk (blir ikke så mye PC i finværet!).

Jeg er nok av de som ikke syntes dette var ei veldig god bok, mer middels. Sliter litt med koblinga mellom Great Expectations og innholdet her, synes ikke det er direkte koblinger. Som andre er inne på, virker som forfatteren har bestemt seg for å skrive noe som er relatert til Dickens-boka (som han utvilsomt kan mye om), men ikke helt har fått til å gjøre den boka særlig relevant for denne boka. Derimot reagerte jeg ikke så mye på fortellerstemma, synes det er troverdig at det kan være ei jente.

Det er et par ting jeg stussa på. I Little Pip dukker navnet på straffangen Magwitch opp ved veldig tidlig lesing av Great Expectations, lenge før navnet dukker opp i den boka. Det kan kanskje forsvares ved at Matilda seinere "avslører" at mr. Watts har tatt seg ganske store friheter ved lesing av boka? Det andre er at Matilda plutselig reiser til Wellington for å se hvor mr. Watts bodde før, uten at jeg kan se at det i boka tidligere har vært nevnt at han har bodd der?

Så alt i alt ble det beste ved denne felleslesinga for meg at jeg fikk lest Great Expectations samtidig, den boka var svært god!!

Jeg tenkte aldri at det lå en spesiell betydning i valget av bok. Jeg oppfattet det i grunnen omvendt: Andre bøker ville også fungert som utgangspunkt for samtalen mellom de voksne og barna. Poenget, slik jeg oppfattet det, var at han delte noe av stor personlig betydning med de andre, og at de var helende for hverandre. Dette er ikke ment som en kommentar til ditt innlegg spesielt, det er litt tilfeldig.

Ferdig. Jaudå, boka innfridde for mitt vedkomande.

Ein liten bonus dei siste sidene var at boka tok meg med til to stadar eg har vitja sjølv, University of Queensland i Brisbane, og British Library i Euston Road. Kjende att kjensla av ærefrykt over å få tilgang til biblioteket sine samlingar.

Jeg synes "Mister Pip" er en strålende fortelling. Den gir meg opplevelsen av å være et barn tilbake, et barn som finner ikke trøst, men mestring, gjennom fortellingen om håndtering av en krise. Vi kan sikkert analysere den i fillebiter, pga kjønn og kulturspørsmål, men etter det vil den fortsatt stå seg fordi den handler om de store tingene i livet. Mr Pip viser oss at det er større og viktigere spørsmål som definerer oss som mennesker, det er ikke bare hva du har lest, det er hva du vet. "Stol først og fremst på krabbene." Mister Pip er en av de bøkene som har ryggrad fordi den handler om noe som er større enn seg selv, og vet det. Er litteratur viktig, spør LLoyd Jones oss, og gir oss svaret gjennom Mister Watts. Er ikke Gud viktigere, spør Matildas mamma; Dolores Mary Laimo. Begge kommer ut av det med æren i behold. Ja, de blir også krenket og de blir stående alene. Da jeg leste om Carl Fredriksens transport for noen uker siden, og nå igjen, kom tvilen til meg om jeg faktisk har det moralske motet som noen har, når de vet at det vil koste dyrt. For her har du ikke muligheten til å slippe billig unna.

En liten digresjon, i og med at du nevnte boka Carl Fredriksens transport: min bestefar var en av de fire <3

Det var artig. All ære til din bestefar og de andre.

Som sagt: Godt sagt!

Takk for det.

Da er jeg ferdig med boka. Jeg synes det var en nydelig historie. Jeg leste Store Forventninger i fjor, og det var fint å ha den friskt i minnet mens jeg leste denne. Jeg synes spesielt siste delen av boka var sterk og fin. Jeg tenkte aldri på at Matilda kunne være en gutt, som jeg ser noen har skrevet.

Fredag 25. mai 2018.

Har lest ut Mister Pip.

Interessant og lærerik opplevelse.
Spennende handling.
Fin miljø- og personskildring.
Mr. Watts skulle jeg gjerne truffet. Én av flere spesielle karakterer i romanen.

Ser at enkelte lesere synes at fortellerstemmen tilhører en gutt.
Det gjorde muligens jeg også til å begynne med, men det endret seg i så fall under lesingen.
Matilda er ei sterk (er det lov å si 'gutteaktig'?) jente.

Og så fikk jeg lyst til å lese mer av Charles Dickens.

Takk for givende felleslesing med mange gode og spennende innlegg og synspunkter.

God helg!

BOKEN ER LEST

Jeg mener det var Finn Carling som sa noe sånt som at å skrive romaner, er å finne fortellinger til sine erfaringer. Disse tankene kom til meg etter å ha lest «Mister Pip». Her har vi en forfatter som vil flette sine åpenbart store kunnskaper om Charles Dickens, og spesielt verket «Store forventninger» inn i en fortelling langt fra Dickens-land. En god idé, men etter mitt syn fungerer den bare delvis. Fint i begynnelsen når Mr. Watts leser høyt for ungene, og om hvordan Matilda søker tilflukt i Pips verden. Også den konflikten som «Store forventninger» utløser mellom Matilda og moren er troverdig og godt skildret. I disse partiene synes jeg Lloyd Jones bruker Dickens på en meget god måte. Men etter hvert opplever jeg bokens rolle i boken mer haltende, nesten litt påtatt eller søkt.

Mr. Watts, som har påtatt seg oppgaven som lærer, inviterer foreldrene til skolen for å fortelle om sine kunnskaper og erfaringer. Og mye interessant, lokal kunnskap får vi lesere del i. Men også her er det noe som skurrer for meg. I et samfunn av denne typen, med lite formalisert skolegang, vil kunnskapsoverføringen foregå som en naturlig del av dagliglivet. Slik det var her til lands for rundt hundre år siden. Jentene var med mor i kjøkkenet og fjøset, guttene med far på sjøen eller i annet arbeid. Kvinnene lærte av hverandre, mennene av hverandre. I boken lar forfatteren øyas eneste hvite mann få rollen som en slags katalysator for denne kunnskapsutvekslingen. Mulig jeg leser med vel strenge briller, men jeg kan ikke fri meg fra tanken på dette som et fikst fortellergrep mer enn som noe nødvendig i det virkelige livet.
Ligger kimen til konflikten mellom Matildas mor og Mr. Watts her?

På mange måter er «Mister Pip» en fin, interessant og godt skrevet bok. Av nevnte grunner når den likevel ikke helt opp hos meg.

Eg har ikkje mange sidene att no, reknar med å lese ferdig i dag. Eg er ikkje så skeptisk, likar framleis romanen godt, sjølv om innhaldet endra karakter etter at landsbyen vart rasert. Det kom fram så mykje såre kjensler og frykt mot dei som brukte makta si.
Og fiendane kjende seg faktisk usikre på Mister Pip. Soldatane såg i han noko dei ikkje kunne hanskast med.
Også reint språkleg er her nokre gullkorn som eg gler meg over.
Eg likar også godt at "Store forventninger" kan fungere til å opplyse born med minimal utdanning - sett med våre auge. Innhaldet gir dei sjølvkjensle og styrke til å møte fiendane.

Elles så trur eg at eg må lese "Store forventninger" ein gong til. Det er tydelig at boka betyr mykje for forfattaren Jones. Eg har leita litt rundt på nettet og ser at den vert rekna som ei av dei fremste av Dickens. Eg er så glad for den utgåva eg har, prøvde å få fram bildet av den, men ...

PS ..når det gjeld Matilda, så er det eit eller anna som gjer at eg ser for meg at Eg- stemma er ein gut. Veit ikkje kvifor.
Har no lese boka ferdig,- og vil takke for å ha fått vere med på ei felleslesing som eg har opplevd som positiv. :-)

....som eg er svært stolt over å ha i bokhylla. Har strevd med å få det til :-)

Når det gjelder fortellerstemmen, har jeg samme opplevelse som deg, Hilda. Før forfatteren eksplisitt sa at jeg-personen var en jente, oppfattet jeg vedkommende intuitivt som en gutt. Selv etter at dette var sagt, var det ikke en jentestemme som snakket til meg. Jeg har skrevet et innlegg om det lenger nede i tråden. Interessant at flere har samme opplevelsen.

Dette er også et moment som trekker ned helhetsinntrykket. Har enda ikke landet på noe terningkast.

Takk for felleslesingen!

Deler samme inntrykk som dere. Jeg følte også at fortellerstemmen var en gutt hele veien og lurte på hvorfor den ikke kunne vært det, men da hadde jo historien blitt en helt annen. Allikevel så trekker det ned, enig i det Lillevi.

Jeg hørte fortellingen på lydbok. Nydelig lest på engelsk av en kvinnelig skuespiller. Jeg tenkte aldri at det var en gutt det handlet om, men det kan jo være på grunn av oppleseren.

Så har eg lese nesten 1/4 av Mister Pip, og likar godt det eg les. Dette er ei bok eg ikkje visste noko som helst om på førehand, så både innhaldet, miljøet og forteljarstemma (14 år gamle Matilda) var heilt ukjende for meg. Men, opplever det som triveleg selskap- så triveleg at eg vurderer å kjøpe mi eiga utgåve av romanen.
Når det gjeld " Store forventninger " av Dickens, så har eg ei flott utgåve av boka - har lese den minst to gonger + at eg har sett den på TV!
Dette er kjekt!

Jeg lurer på hva det er som gir meg assosiasjoner til Drep ikke en sangfugl (Harper Lee) når jeg leser Mister Pip.

Stilen? Fortellerstemmen?
Raseskille-problematikk?

Eg tenkte ikkje over dette før du skreiv det, men eg er samd i at stilen og forteljarstemma kan likne. Forteljarstemma er litt naiv, men samstundes reflekterande, eg meiner forfattaren har skapt ein forteljar som er ei truverdig framstilling av ei oppvakt ungjente.

Vidare tykte eg at grepet med å la Mr Watts kalle inn dei vaksne til klasseromet for å dele lokalsamfunnet sin felles kunnskap var veldig bra. Her får ein god innsikt i kva slags kunnskap som betyr noko for desse øybuarane.

Det er ikkje så lenge sidan eg las Great Expectations. Derfor vekkjer sekvensane med gjenfortellinga av denne Dickens-historia til live kjenslene eg hadde då eg las boka. Dette gjer at eg liker Mister Pip ekstra godt.

Er det nokon av felleslesarane som ikkje har lest Dickens-boka, eller ikkje kjenner til handlinga i den? Er dette i såfall hemmande for lesinga?

Jeg leste Store forventninger (Verdensbiblioteket, 2002) for flere år siden.

Når jeg leser Mister Pip og referansene til Dickens-romanen, husker jeg ganske mye av personer og handling. Men på langt nær alt.

Skulle gjerne lest Store forventninger på nytt, parallelt med Lloyd Jones-romanen, men det har jeg ikke tid til nå.
Det jeg skal gjøre er å lese det innledende essayet (Henning Hagerup) i VB-utgaven + John Irvings etterord: "Romanens konge".

Irvings essay er meget interessant, både når det gjelder det han skriver om Store forventninger og om Dickens.

Lesesirkelen vår ble startet i 2014, og første bok vi leste sammen var Middlemarch.

I den forbindelse siterer jeg følgende fra essayet:

Han [Dickens] var blant de første som lot seg begeistre av George Eliots diktning, og han var også blant de første som gjettet at hun var kvinne. "Jeg har observert det jeg betrakter som så utpreget kvinnelige trekk," skrev han til henne, "at navnet på tittelbladet ennå ikke har vært i stand til å overbevise meg. Hvis disse trekkene ikke springer ut av en kvinnes sinn, er jeg av den oppfatning at aldri før har en mann maktet å gjøre seg så lik en kvinne i sin tankegang, ikke siden verden ble skapt." Selvfølgelig falt hun for disse ordene - og hun ga seg til kjenne for ham.

Vel, dette er jo en digresjon, men den viser jo hvor mangfoldig litteraturens veier er.
Og så kan vi jo fundere på om Lloyd Jones makter å gi en troverdig stemme til jenta Matilda i Mister Pip.

«Og så kan vi jo fundere på om Lloyd Jones makter å gi en troverdig stemme til jenta Matilda i Mister Pip.»

Nettopp disse tankene har også jeg gjort meg. Inntil forfatteren eksplisitt sier at bokens jeg-person er en svart jentunge, oppfattet jeg intuitivt jeg-personen som en hvit gutt. Jeg er nå kommet til side 65, og for meg er det fortsatt ikke en jente som forteller sin historie. Jeg kan ikke sette fingeren på nøyaktig på hvorfor - mangel på noen små referanser til noe typisk feminint, noen «jentegreier»?

Som du referer Kjell: «Han [Dickens] var blant de første som lot seg begeistre av George Eliots diktning, og han var også blant de første som gjettet at hun var kvinne. "Jeg har observert det jeg betrakter som så utpreget kvinnelige trekk (...)».

Så kan man jo spørre seg hva som er typisk feminint og «utpreget kvinnelig trekk». Svarene i dag er neppe de samme som på Dickens og George Elliots tid. Likevel er det «noe» jeg savner i Lloyd Jones fortellerstemme. Andre synspunkter?

Når jeg leser jeg-romaner, er det mange ganger at jeg blander sammen forfatter og forteller(stemme). Det blir jo feil, men det skjer nok ofte intuitivt.
Er det flere som har det sånn?

Jeg er kommet halvveis i Mister Pip, fortelleren har presentert seg selv med navn etc., så nå er det ikke noe problem å vite hvem hun er. Om Lloyd Jones greier å gi en troverdig og ekte stemme til Matilda, er jeg ikke sikker på. Jeg har i grunnen ikke så mange forutsetninger for å bedømme det.

Jeg regner med at jeg blir enda bedre kjent med Matilda og de andre i siste halvdel av romanen, så da blir det forhåpentligvis enklere å uttale seg om Jones' evne til å gi stemme til en svart jentunge.

Jeg har ikke lest Great Expectations, og til tross for at jeg egentlig ikke har tid, ble fristelsen for stor og jeg hiver meg inn på en dobbelt/parallell-lesing av de to.

Jeg har kommet et stykke inn i Mister Pip, og jeg tror nok at den fint kan leses uten å ha Dickens som bakteppe. Det er jo veldig direkte referanser til boken, men jeg tror at det å lese «forelegget» vil gi en ekstra dybde. Jeg har en teori om at Mister Pip kan leses inn i en postkolonial omskrivning av den klassiske (særlig britiske) litteraturen, slik som også Wide Sargasso Sea er et postkolonialt svar på Jane Eyre. Det handler om hvordan de kolonialisert selv forteller sin historie, mot koloniherrenes diskurs som har vært den rådende. Jeg vet ikke om dette er en fruktbar lesning, men jeg ble nysgjerrig.

Så får vi se om tiden strekker til...

Jeg har heller ikke lest Great Expectations, og følger ditt eksempel med å prøve å lese de parallelt. Amazon hadde Great Expectations helt gratis! Foreløpig (er nå i tredje Dickens-kapittel, og har lest ca. 15 % av Mister Pip) tror jeg parallell lesing gir et bedre utbytte av Mister Pip,og er godt fornøyd med dette valget, takk for tipset!

Det er en forbindelse der. Kanskje tonen i historien? At det handler om å stå opp for noe; borgerrettigheter, utdanning, anstendighet. Altså store og viktige prinsipper sett fra et barneperspektiv. De er dannelseshistorier som i beste fall blir sittende.

Ja, då kom eg akkurat heim frå biblioteket med mi lånte utgåve av Mister Pip. Dei måtte bestille den inn frå ei av nabokommunene. Tydeleg at den er lite kjend.
No gler eg meg til å lese den saman med lesegruppa! Og forresten ...God helg!

Det var likedan da jeg lånte boka. Så oppdaget jeg at den er filmatisert med Hugh Laurie i rollen som Mr Watts. Samme tittel. Det er litt ålreit at det dukker opp slike uoppdagede skatter. Mr Pip og Stoner og senere; for min egen del; kanskje "Store forventninger" av Charles Dickens.

Onsdag 9. mai 2018.

Mister Pip ankommet.

200 siders pocketutgave. 10-15 sider pr. dag gjør susen.
Tar boka med ut i solskinnet og starter lesinga.

Det samme her. 26 grader og sol uten vind i Trøndelag.

Stol aldri på en hvit mann som sier: "Radioen melder regn." Stol først og fremst på krabbene.

(Side 43 i min pocketutgave (Cappelen Damm AS, 2013))

Laaaang dag på jobb i dag, ny by, nytt hotellrom, og så oppdagar eg at her er det stort boblebad på soveromet. Nei, ikkje på badet, men på soveromet. Sprang ut og handla raudvin (australsk for anledninga), og skal no setje meg godt til rette i boblisen og starte på boka. Dette blir bra!

Vi kan jo starte med en liten assosiasjon - men "vår" landsby i Bougainville framstår neppe så idyllisk som dette?

Denne historien har den virkningen at du plutselig er der. Nå har jeg sett at den planten kan vokse i Norge, bare den får overvintre innendørs. Litt magi, bare. Som historien vi leser.

Jeg klarer ikke å fri meg fra bildet av Bougainville lodge utenfor Ngorongoro i Tanzania... Riktignok er det et stykke fra høylandet i Tanzania til en øy i Osceania, men flotte blomster må det da være.

Har kjøpt meg en Kindleversjon på engelsk, og er snart i gang! Må gjøre meg ferdig med Huckleberry Finn først, men regner med å avslutte godt innafor "fristen" uansett.Tror denne er bra!