Så var man ferdig med slektskrøniken fra Hoem. Denne ble for meg den svakeste av de fire bøkene. Mange steder ser det ut som forfatteren har slekta si som målgruppe og ikke det allmenne publikum. Fire generasjoner med tallrike barneflokker blir omfangsrikt etter hvert, og Edvard Hoem har tydeligvis satt seg fore å omtale alle ved navns nevnelse. Da får det hele et preg av slektsregister og blir bare distraherende for meg som leser.
I denne boka har Hoem i stor grad støttet seg på levende kilder, og det virker som han har tatt med alle anekdoter og hendelser han har fått referert, uansett hvilken betydning de har for helheten. Etter den tredje boka hadde jeg vel mine mistanker om hvilken vei det gikk, men dette ble likevel mer utflytende enn jeg hadde ventet.
Viser 2 svar.
Du holdt stand lenger enn meg, jeg mistet interessen for slekta til Hoem i løpet av andre bind. Antar at det ble litt i overkant mye fromhet, god moral og forutsigbarhet for meg. Ut i fra alle godordene som mange strør om seg med i forbindelse med denne slektskrøniken, hører jeg nok til mindretallet. Jeg har vært en ihuga «Hoemleser» siden «Kjærleikens ferjereiser» ble utgitt, men opplevelsen av at han har «passert toppen» har kommet snikende de siste årene. Håper jeg tar feil.
Jeg også, Ava - jeg ga også opp i løpet av annet bind. Første bind syntes jeg var knallbra, men i bind to ble det for uttværet for meg. Og jeg har også følt meg meget alene om å kaste inn håndkleet her, så jeg ble oppløftet av at jeg har noen meningsfeller.
Sist sett
