Bokelskere.no

Puh. Dette er den tyngste boka jeg har lest på en god stund. Den handler om intrigene ved hoffet i Parma i årene rundt 1820. Kartusianerklosteret kommer ikke inn før helt mot slutten. En slutt som kommer bardus på, og står steilt imot den ekstremt utbroderende stilen som resten av boka er skrevet i.

Hovedpersonen er Fabrice Del Dongo, som det er vanskelig å bli helt klok på. Han er naiv og idealistisk, men mest en skikkelse som personene rundt ham leser inn i det de ønsker. Kartusianerklosteret i Parma er en serie uoppfylte kjærlighetslengsler i øvre samfunnslag. Noe av det som gjør den vanskelig å lese i 2018, er at hovedpersonenes motiver, og forfatterens til tider ganske innforståtte formuleringsmåter, gjør det vanskelig å følge handlingen. Men dette brytes opp av kvikkheter om det italienske lynnet og et distansert, ironisk forfatterblikk på det som skjer. Når kjærligheten er på det mest svulmende, er det hakket før det bikker over i parodien.

Denne boka ble skrevet i ful fart, på 53 dager. Det bærer den preg av. Det føles som å lese et førsteutkast, stoffet velter ut over sidene og forfatteren selv er småstresset til stede med sin guiding av leseren.

Krevende, men alt i alt veldig flott bok.

Som du ser av min egen omtale, deler jeg mange av dine vurderinger. Jeg er derimot usikker på om romanen ville ha blitt noe bedre - eller kortere - om Stendahl hadde tatt seg bedre tid. Både den sentrale intrigen og den politiske rammen virker svært så utspekulert.

Jeg må innrømme at intrigen til tider gikk meg hus forbi. Fornærmelsene og spillet var ikke så lett å få tak på når det foregår i en helt annen tid.

En ting er sikkert: Overklassen hadde ufattelig mye fritid, som ble fylt av brevskriving, maktspill og store følelser. Virker som de kjedet seg en hel del.

Riktig, Stendhal raljerer jo over adelens ørkesløse liv; selv den eneveldige (fiktive) fyrsten av Parma kjeder seg umåtelig. Samtidig er karrieremulighetene for unge adelsmenn svært så begrensete; vanlige borgerlige yrker er jo utelukket. Ikke rart at bokas helt søker kjærligheten av den riktignok uoppnåelige varianten som veien til lykken!

Den politiske analysen hos Stendhal er unektelig innfløkt, men forutseende. Eneveldet i «Parma» har store svakheter, og selv fyrsten må balansere mellom ulike politiske grupperinger, inkludert de liberale som vil ha et moderne konstitusjonelt styre med like rettigheter for alle. Et tragisk moment hos Stendhal er at Parma har en fremtidsorientert statsminister som velger å spille på lag med eneveldet nesten helt til siste side. Fyrsten selv drømmer merkelig nok om å bli konstitusjonell konge over hele Nord-Italia, også for de områdene som da ble kontrollert av østerrikerne. Her gir Stendhal i 1830 (!) en forsmak for revolusjonsåret 1848. Det året gjorde Venezia et mislykket forsøk på å gjenreise republikken, mens kongen av Piedmont (Sardinia) gjorde et like mislykket forsøk på å samle hele Nord-Italia til et grunnlovsbasert monarki. Med andre ord, Stendhal griper inn i diskusjonen om prinsippene for politisk organisering som skulle prege mye av 1800-tallet. Det kongelige eneveldet i Europa er borte med unntak av en liten avkrok som heter den Svenska Akademien hvor den personlige kongemakt visstnok fortsatt spiller en avgjørende rolle.