"Dengang bøyde man seg ikke i ærefrykt"
Politiske, religiøse og faglige sammenslutninger forsøker idag å
finne en organisasjonsform som gir størst mulig indre fasthet
og dermed høyest mulig effektivitet utad.
Lover og disiplin, alt som hører til det rent tekniske, blir drevet
opp i en tidligere ukjent fullendthet. Dette målet nås.
Men i samme grad opphører disse kollektivene å te seg som levende
organismer, og antar stadig større likhet med maskineri.
Deres indre liv taper i rikdom og mangfold, fordi personlighetene
nødvendigvis forvitrer.
Personlighetene og ideene blir underkastet institusjonene
i stedet for å kunne virke inn på dem og levendegjøre dem.
_
Å forvandle en skog til park og pleie den som sådan, kan være
formålstjenlig nok. Men dermed er det også forbi med den rike
vegetasjon som sikrer sin fremtidige bestand på naturlig vis.
Hele vårt åndelige liv utfolder seg innen rammen av organisasjoner.
Fra ungdommen av blir det moderne menneske i den grad innpodet
disiplin, at det taper sin personlige livsform
og bare klarer å tenke langs de baner en eller annen organisasjon
trekker opp for det.
Et oppgjør mellom idé og idé, mellom menneske og menneske,
av den art som utgjorde det attende århundres storhet,
forekommer ikke mer idag.
Dengang bøyde man seg ikke i ærefrykt for kollektivenes meninger.
Dengang bøyde man seg ikke i ærefrykt
for kollektivenes meninger: Alle idéer måtte rettferdiggjøre seg
overfor den individuelle fornuft.
Idag er det blitt selvinnlysende regel at man har å ta hensyn til
de rådende meninger
innen det organiserte fellesskap.
innen en sammenslutning .. foreligger på forhånd de fastslåtte og
urokkelige meninger.
De gjelder som tabu og er hevet ikke bare over enhver kritikk,
men også over diskusjon.
Denne holdning,
hvorved vi gjensidig abdiserer som tenkende vesener,
blir evfemistisk betegnet som respekt for fastslått overbevisning -
-som om det kunne finnes en virkelig overbevisning
uten tenkning!
På en helt egenartet måte går det moderne menneske opp i
sammenslutningen.
Dette er kanskje det mest karakteristiske trekk ved dets vesen.
(..) Kollektivet råder over det, og utstyrer det med vedtatte meninger
som det skal leve på ...
men det moderne mennesket omfatter ikke engang sin abnorme
påvirkelighet som en svakhet.
_
( Alb.Schweitzer: 'Du skal bygge opp', overs. Carl Fredrik Engelstad,
Oslo 1954 e. Schweitzers 'Kulturphilosophie' 1923 i 2 bind )