Jeg har alltid med meg for lite lesestoff når jeg drar på ferie, og de siste feriedagene saumfarer jeg hotellbiblioteket for å finne noe lesverdig. Så også denne gangen. Og etter å ha slukt en vrimmel av særdeles lett (og rask-)lest løkkeskrift og fjas oppdaget jeg plutselig Stemmen av Eva Ramm bortgjemt på nederste hylle.
Denne forfatteren har jeg hittil bare forbundet med Støv på hjernen, men etter noen sider av Stemmen demret det for meg at jeg kanskje hadde hørt dette forfatternavnet i andre sammenhenger. Det krevde research, naturligvis. Og eureka: Eva Ramm har vært en aktiv deltaker i samfunnsdebatten fra 1950-tallet og fram til i dag! Bokproduksjonen hennes omfatter både skjønn- og faglitteratur; det sistnevnte mest innen psykologi, som var fagområdet hennes, der hun etter hvert utviklet sitt eget syn på menneskets psyke: Kort og meget forenklet forklart er vi alle utstyrt med flere personligheter, som alle bør framelskes i stedet for å undertrykkes.
Hovedpersonen i denne romanen "hører stemmer" som får han til å se tilværelsen i et nytt lys, og i godt voksen alder velger han å forlate det livet han er blitt presset inn i av religion og samfunnsmoral. Et års tid lever han som uteligger og boms, men en tilfeldighet gjør at han i en kort periode blir "tatt vare på" i en psykiatrisk institusjon. Resten av boka består av diskusjoner mellom "stemmene", pasienten, kona hans, sønnen hans, legen og psykologen. Pluss et fyldig, forklarende etterord av forfatteren.
Feministen Eva Ramm brukte humor som våpen i Støv på hjernen. I Stemmen er det ikke mye igjen av humoren. Dialogene er flate, og forkynnelsen tar overhånd.
Sammenholdt med det jeg nå vet om forfatteren, må jeg medgi at temaet er viktig og interessant, men romanen som sådan får likevel ikke mer enn terningkast 3 fra meg. Det er ikke alle korstog som egner seg i romanform.
Sist sett
