"Kvelande kjærleik" (2018) er Ferrantes debuttroman fra 1992, som nå i år endelig er kommet på nynorsk, oversatt av Kristin Sørsdal. Roman har tidligere vært utgitt på bokmål under tittelen "Hjemreise" (1994).
"Den store Ferrante-feberen" begynte med Napolikvartetten, som er fabelaktig oversatt til nynorsk av Kristin Sørsdal. Jeg ble svært begeistret for disse 4 bøkene, og har ikke noe imot å kalle meg en dedikert Ferrante-leser. Med denne debuttromanen og to andre romaner ("Svikne dagar" og "Den dunkle dottera") er det tydelig at lenge før gjennombruddet med Napolikvartetten utga Elena Ferrante romaner av høy kvalitet. Jeg kan godt forstå at "Kvelande kjærleik" har fått flere 6'ere. Den anbefales.
"Kvelande kjærleik" fremstår som en svært personlig fortelling om et komplisert forhold mellom mor og datter. En kan vel godt si at alle Ferrantes romaner dreier seg om identitetsdannelse og mor-barn-relasjoner. Delia prøver å nøste opp i fortiden etter at moren dør på mystisk vis. Historien om Delia er en fortelling om savn, men også om sjalusi og vold i nære relasjoner.
I mann-kvinne-relasjonen er det behovet for å eie og kontrollere kvinnen som er framtredende. Delia går gjennom en erindringsprosess etter morens død, og hun må ta et oppgjør med mange trauma fra barndommen. Disse barndomsminnene som blander seg med fantasi, er vakkert beskrevet, men de er også vonde. Som i Vigdis Hjorts roman "Arv og miljø" begynner Delia langsomt å huske ting fra barndommen. Boka er svært spennende - nærmest thrilleraktig. Jeg klarte ikke å legge boka fra meg. Den ble lest på en ettermiddag.
Sist sett
