John Grisham, er ikke han en slags litteraturens Coca-Cola? Storselgende år etter år, uten å vekke enorm begeistring? Sånn tenkte jeg før jeg leste min første Grisham-bok for et par uker siden, Megleren. Det var en pinsam opplevelse, hvor Grishams store hjerte for Italia var tynt kamuflert i en svak thriller.
Playing for pizza (En amerikaner i Italia) er mer av det samme. Denne gang pakkes Italia-triviaen inn i historien om en amerikansk fotballspiller (han spiller amerikansk fotball) som flykter til italiensk liga etter en elendig karriere i USA.
Denne gangen foregår handlingen i Parma. Grisham legger researchen i munnen på folkene som fotballspilleren Rick møter. Til tider virker det som han snakker med vandrende wikipedier. Boka virker å være skrevet for folk som aldri har vært i Italia, og oppfyller alle klisjeene om italienere: De kjører Fiat, snakker mye, spiser lenge, er småkorrupte og elsker opera.
Ingen av personene er det minste interessante, boken er fri for spenning og Grisham skriver Danmark-flat prosa. To stjerner fordi jeg i det minste ble sulten av å lese om all maten.
Sist sett
